Hundehaterloven og dens tre fedre

En skarp kommentar til den nye hundeloven

Av Terje Bolling webmaster og pressekontakt Foreningen for hundeomplassering

Et akseptert onde

Det opprinnelige forslaget til lov om hundehold ble regelrett plukket fra hverandre av hundefolk og dyrevernere, fordi det nærmest betraktet hundene våre som farlige skadedyr. Enhver skulle kunne skade eller drepe andres og egne hunder dersom de så mye som ga fra seg et lite knurr eller så feil vei. Slik galskap gjør selv sindige nordmenn opprørt, og lovutkastet ble skrevet på ny. Noen av de verste forslagene er fjernet fra lovteksten, blant annet angiverparagrafene som skulle forplikte helsearbeidere til å sladre til myndighetene når noen søker legehjelp for hundebitt. Departementet har heldigvis forstått at slike regler ville være livsfarlige. Skal man trekke frem en annen forbedring er vel egentlig formålsparagrafen den viktigste forandringen i den nye utgaven: Nå erkjenner lovgiveren at det faktisk er mange positive sider ved norsk hundehold: Departementet anser hundehold som en naturlig del av norsk tradisjon og hverdagsliv. I dag tjener hunder til en rekke positive og nyttige formål, og gir hver dag stor glede til et stort antall voksne og barn. Det er et stort fremskritt i forhold til det opprinnelige forslaget, som var utformet som en ren skadedyrlov.

En ulv i fåreklær

Imidlertid inneholder loven elementer som har det samme utgangspunkt som før. På viktige punkter er dette forslaget faktisk værre enn det opprinnelige, selv om loven tar seg litt bedre ut i sin nåværende form. Lovens ånd, forestillingen om at det blir stadig flere hunder her i landet, og at disse blir stadig mer skumle og uberegnelige, lever i beste velgående. Likeledes klokkertroen på at når noe går galt er det først og fremst hundene som har skylden, og ikke vi mennesker. En moderne og fremtidsrettet hundelovgivning burde ha det stikk motsatte utgangspunkt. I det følgende vil jeg forsøke å skissere hvilke følger det vil kunne få for norsk hundehold og for Norges internasjonale anseelse å vedta en lov som til de grader er et produkt av hundeskrekk, fri fantasi, kvasivitenskap og blank løgn. Vi er nemlig i ferd med å få den mest hundefiendtlige lovgivningen i hele den vestlige verden. Det er det slett ikke grunnlag for: Faktisk er det slik her i landet at langt flere blir drept av kyr enn av hunder, for ikke å snakke om hvor mange som hver eneste dag dør av....Justisdepartementet har rett og slett ikke funnet det opportunt å forholde seg til fakta.

Et bakholdsangrep på norsk hundehold.

I lovforslaget legges det blant annet opp til automatisk avlivning av hunder som har påført barn sår med mindre blødning. Selv små valper skal etter lovforslaget avlives. Ethvert lite uhell under lek og oppdragelse vil kunne få fatale konsekvenser for hunden. Denne bestemmelsen vil medføre at hundeeiere må isolere sine hunder fra enhver omgang med barn. Det vil bli svært vanskelig for dyrekjære barn å få lov til å ha kontakt med hunder. Vi vil få en generasjon av barn med hundeskrekk og et fremmedgjort forhold til hunder. Dette er det mest alvorlige angrepet på norsk hundehold noensinne. Først og fremst vil bestemmelsen ramme barna, som ikke vil kunne omgås hunder slik vi er vant til i dag. Regelen vil føre til spesielt store problemer for dem som både har hund og barn. Bestemmelsen er, kuriøst nok, først og fremst støttet av Barneombudet, som ikke har noen av delene.

Hodeløs selvjustis

Lovforslaget legger opp til selvjustis. Alle ("enhver") kan drepe og påføre hunder unødvendig lidelser. Bestemmelsen har rekkevidde langt utover nødvergeretten og gir hvem som helst rett til å drepe en hund uansett om det gjelder et lite rift eller alvorlige bittskader. Små sår skal nemlig automatisk føre til avlivning da disse på snedig vis er definert som "vesentlig skade" i hundelovens § 2. Å gi samme straff for harmløse, berettigede varselbitt som for regelrette hundeoverfall med døden til følge er i strid med enhver fornuft. Det er omtrent som om Straffeloven skulle sidestille en uskyldig ørefik med overlagt drap under særdeles skjerpende omstendigheter, og for sikkerhets skyld innføre dødsstraff for begge deler. En kriminolog kan sikkert fortelle justisministeren hva konsekvensen av noe slikt ville bli.

Et eksempel fra virkelighetens verden

Et grufullt eksempel på avlivning utført av ukyndige uten nødvendig redskap er saksforholdet som fremgår i Rt 1962 s. 657, der to personer i fellesskap forsøkte å ta livet av en hund med en ¾ kg tung stein hvoretter den ene personen tok hunden i bakføttene og slo hodet dens mot en stein. Deretter ble hunden kastet ned i en ur uten at det først ble foretatt noen avblødning eller fullstendig knusing av hodet, og slik at hunden ble liggende ca 14 dager inntil den ble funnet i live av et forbi passerende barn. Slikt hører heldigvis til sjeldenhetene her i landet. Med den nye hundeloven vil det bli dagligdags.

Konvensjonsstridig kollektiv avstraffelse.

Vi mener at retten for enhver til å avlive en hund på stedet er i strid med forskrift om avlivning av hund av 13.9.72 og den europeiske konvensjon av 13.11.87 om beskyttelse av kjæledyr.

Alle hundeierens hunder skal kunne avlives dersom en av hundene har bitt et lite sår som etterlater seg blødning.Dette er en helt ubrukelig bestemmelse; kollektiv avstraffelse strider mot grunnleggende rettsprinsipper, og har ingen fornuftig målsetting.

Hund som biter annen hund skal avlives. Nok en bestemmelse som er laget i frykt og uvitenhet: Hannhunder braker sammen rett som det er, selv om de egentlig er gode venner. Hunder er flokkdyr, og en flokk trenger en sterk leder. Hundene må finne ut av rangordningen sin uten utidig innblanding fra utenforstående. En slik bestemmelse vil umuliggjøre livsviktig sosialisering og trening i samspill. Mangel på sosialisering vil nødvendigvis gjøre hundene våre usikre og aggressive i møte med både mennesker og andre hunder. Nulltoleransepolitikk har ingen naturlig plass i dyreriket, rett og slett fordi denslags har en lei tendens til å virke stikk motsatt av det som egentlig er ønskelig.

En lov for en annen virkelighet

Valper har skarpe tenner, og den som leker med valper og forsøker å oppdra dem kan umulig unngå småsår og rifter. I virkelighetens verden er slikt en naturlig del av hundens sosialiseringsprosess, og noe som både barn, voksne og hunder har mye å lære av.

Dersom Hundeloven vedtas i sin nåværende form skal slikt betraktes som ondsinnet angrep, og føre til avliving. Et slikt valpeblodbad har selvsagt ingen rasjonell begrunnelse. Valper leker, og tennene er hunders eneste griperedskap. (Til opplysning for travle politikere: Hunder har ikke hender.)

En frisk, veloppdragen, voksen hund, derimot, biter ikke et menneske uten å være helt nødt. Selv om ikke dyreplageri og omsorgssvikt er nevnt med ett eneste ord i hundeloven skjer det grove overgrep mot dyr hver eneste dag. At barn og voksne ustraffet skal kunne trakassere og plage egne og andres hunder og ta livet av dem hvis de tar igjen er fullstendig grotesk. Loven nevner ikke hunders rettigheter, deriblant retten til selvforsvar, med ett eneste ord.

Dermed bryter den med etablerte prinsipper om rettsikkerhet, til stor forundring for europeiske og amerikanske dyrevernere og menneskerettsforkjempere som har sett på saken.

 

Verdens beste land

Norge er et annerledesland på mange måter. Vi nordmenn ser gjerne på oss selv som verdens ledende på områder som dyrevern og dyrevernsetikk. Det er et nasjonalt selvbedrag, for i virkeligheten er vi ferd med å komme på en solid jumboplass.

For eksempel økte omfanget av dyremishandlig og vanrøkt i norsk landbruk med hele hundre prosent i fjor. På en slik bakgrunn bør ethvert tilløp til dyrefiendtlig lovgivning bli møtt med den største skepsis.

Dyrekjære utlendinger har nemlig et ganske negativt inntrykk av landet vårt fra før. Ikke noe annet land i Europa har noe som kommer i nærheten den foreslåtte norske hundeloven. Verken USA eller Canada har noe lignende. Man må faktisk til Østens barbariske hundehaterdiktaturer for å finne noe så ille.

Her i Vesten er det bare den norske hundeloven som velger å legge ansvaret og straffen på dyrene selv. Våre nærmeste naboland, Sverige og Danmark, har et helt annet utgangspunkt, nemlig hundeeierens og samfunnets ansvar.

Den masseavlivningen som det er lagt opp til i det norske lovverket er til overmål i strid med europeiske dyrevernskonvensjoner, og er altså uforenlig med offisiell norsk utenrikspolitikk. Norge vil miste sin siste rest av troverdighet i dyrespørsmål. Europas desiderte jumbo vil aldri bli tatt alvorlig i resten av verden på viktige områder som dyrevern og miljøvern. Altså er det en høy pris vi blir nødt til å betale for å drepe noen hundre litt for lekne valper, og noen tusen voksne hunder som vår nye, selvoppnevnte hundepresident, Tormod Tørstad, ikke liker oppsynet på.. (Les mer om hr. Hevntørstads vei til makten lenger nede i artikkelen)

Tallmagi

De hjerteløse avlivingsbestemmelsene i loven er basert på forutsetninger som er beviselig uriktige. Loven er nemlig laget med utgangspunkt i at det forekommer 4000 hundebittskader i året her i landet, et skremmende høyt tall. Dette er blitt flittig brukt av departementet fra første stund. Ikke vet jeg vilket PR-byrå som har hatt jobben, men markedsføringen av de fire tusen hundeoverfallene har vært meget effektiv. De fire tusen er nevnt i odelstingsproposisjonen også, selv om departementet gang på gang har fått vite at tallet er fullstendig feil. Det er et par år siden jeg første gang gjorde departementet oppmerksom på den grove feilen, men da var tydeligvis kampanjeplanen lagt. Hver eneste norske avis har trykket dette tøyset, og det har vært helt umulig å slippe til med korrigerende opplysninger. Folk er blitt merkbart reddere for hunder de siste to årene, og omfanget av hets mot hundeeiere har eksplodert. De fire tusen hundebittene har på magisk vis gitt hundehatere full politisk og sosial legitimitet her i landet. Minoriteter er vel og bra, men å slippe akkurat denne gruppen ut av skapet er helt galt. Hos undertegnede har i alle fall psykopat-alarmen kimt uavbrutt siden denne hetskampanjen startet.

Jeg siterer fra proposisjonen:

Hvert år er det 4000 som må til legebehandling for hundebitt. Til sammenligning er det 400.000 hunder i Norge. Det betyr at dette bare gjelder 1 prosent av hundebestanden. Mellom 70 og 80 prosent av hundene som biter, vil ifølge hundeeksperter bite voksne eller barn igjen.

Dette er bare egnet til å skremme folk til å tro at det er et reelt behov for strengere regler. Selve fundamentet for hundehaterloven er reinspikka svindel. I virkeligheten er de fleste av disse 4000 hundebittene forårsaket av hundeeieres lek med eller oppdragelse av egen hund. Et riktig tall for "ufrivillige" hundebittskader, altså tilfeller der annen manns hund biter og bittet medfører behov for legehjelp er i følge NKK et sted mellom førti og sytti. De færreste av disse skadene er særlig alvorlige, og er raskt glemt. Det ville ikke ha blitt noen skikkelig hundehaterkampanje av slike beskjedne tall. Derfor har Justisdepartementet bestemt seg for å lage sitt eget regnestykke.

-og fra FFHOs høringsuttalelse av 11. juli 2002.

Merknader til notatet forfattet av Åsheim, Tørstad og Rønningsbakk, kap. 1 b:

Punkt 1: Automatisk avliving av samtlige hunder som forårsaker legebesøk kan bare glede dem som virkelig hater dyr. Et enkelt regnestykke viser at det kynisk legges opp til en hundemassakre av historiske proporsjoner: Tar man utgangspunkt i at hunder har en forventet levealder på ti år, ville hver tiende hund bli brutalt avlivet før den døde en naturlig død. Norsk hundehold ville opphøre å eksistere i sin nåværende form.

Bittskadetallet 4000, som anti-hund-lobbyen liker å operere med, er imidlertid et tall for samtlige registrerte hunderelaterte legebesøk.

Jeg siterer fra vedlagte artikkel "Hundehaterloven":

"Det som ikke nevnes i (dette) reklameutspillet er at det store flertallet av disse skadetilfellene dreier seg om småsår og rifter under lek og trening med hundens egen eier. Alle som har hatt en hvalp vet at man kan skjære seg på deres sylspisse tenner uten at verken menneske eller hund er å bebreide. Fordi hundekjefter ofte er fulle av bakterier som er fremmede for mennesker, anbefales det ofte stivkrampevaksine som en forholdsregel. Et riktigere tall for skadeomfanget finner man ved å se på antallet anmeldte hundeoverfall, som er ca. 2% (av disse fire tusen), eller ca. 80 tilfeller i året. Jeg er ikke statistiker, men å snu hunde-norge på hodet for noe sånt er i beste fall feilaktig, og i verste fall direkte ondskapsfullt.

Nå kan vi altså dokumentere at Justisdepartementet har valgt det sistnevnte alternativ. Hvem er det så som ønsker seg slike dyrefiendtlige og menneskefiendtlige regler? Hvem er som arbeider målbevisst for å spre feilinformasjon om norsk hundehold? Hvordan kan noen i fullt alvor mene at dyrs rettsvern er for bra i Norge, og nærmest vil at vi skal vende den siviliserte verden ryggen? Dette er en av de styggeste hetskampanjene norske myndigheter noensinne har regissert, og det hele er gjort på aller mest uredelige vis.

Jeg siterer brev av 9. april d.å. fra Norsk Kennel Klub til Justiskomiteens medlemmer: .

Innhold, vinkling og arbeidsmetoder brukt i forarbeidet finner vi så beklagelige og uhensiktsmessige at vi reagerer meget sterkt. Vårt krav er at forslaget må sendes tilbake til Justisdepartementet for en bredere saksbehandling med minimum ny høringsrunde. Det må settes ned en arbeidsgruppe med representanter utenfor departementet (inklusive de store frivillige hundeorganisasjonene). I det foreliggende forslaget er verken Norsk Kennel Klub eller Norges Jeger- og Fiskerforening, som til sammen organiserer 200.000 medlemmer, blitt benyttet som faginstans. I henhold til deres egne utsagn er derimot tre fedre med liten kunnskap om hund benyttet som ressurspersoner av departementets saksbehandler.

 

www.hundebitt.no - roten til alt ondt

Da hundeloven ble presentert laget NRK et oppslag om saken. Reporterne hadde tatt seg tid til å reise landet rundt for å invitere tre personer for å få en kommentar. Jubelen sto i taket hos intervjuobjektene: Lovens mest innbitte forsvarere, de tre mennene bak hundehaternettstedet www.hundebitt.no. De tre jublet over lovteksten, og uttrykte sin støtte til hundelovens vidtgående avlivingsbestemmelser. Det er ikke så rart: Herrene Åsheim, Tørstad og Rønningsbakk har fått lage mange av disse bestemmelsene selv, helt uten innblanding fra fagfolk. Vi står overfor et lovverk som er skapt i raseri, sorg og sinne.

Gjennom et effektivt samspill med justismyndigheter og logrende media har de i tillegg oppstått som ekspertkommentatorer på TV, i radioprogrammer og overalt hvor hunder er blitt diskutert. Folk med faktisk kompetanse er enige om en eneste ting etter å ha hørt dem øse av sin visdom: Det er påfallende hvor lite sakkunnskap de har å fare med.

Hundeloven har fått en positiv formålsparagraf siden sist, og det er alltids noe å glede seg over. Men innholdet er fremdeles preget av hat, frykt, uvitenhet og bevisst feilinformasjon. De fire tusen hundebittskadene som det fremdeles opereres med har gjort livet surt for oss hundeeiere og gitt både folk og lovtekst en voldsom og uberettiget avlivings-iver. Selv i tilfeller der hunden ikke har bitt eller truet noen, men hvor hundeeieren har vist seg uskikket til å ha hund, skal avliving være hovedregelen. Omplassering er ikke engang nevnt.

Dette vil føre til at samvittighetsfulle mennesker vil kvie seg for å rapportere vanskjøtsel til myndighetene, av frykt for at hundene rett og slett blir drept. Den nye hundeloven gir ett eneste klart signal: Et hundeliv er ikke verd noen ting.

Debatten rundt den nye loven har vært fraværende, for ingen ønsker vel å diskutere sak med en gråtende mann. Ved å spille på følelser i stedet for på rasjonelle argumenter slipper de ansvarlige byråkratene å forsvare seg. Debatten om Hundeloven er blitt kvalt i snørr og tårer, samtidig som de tre blir brukt internt i departementet som om de skulle være uhildede fagfolk.

En god strategi fra myndighetenes side, ettersom norske media er for godtroende til å gjennomskue den. Norske justismyndigheteres kyniske propagandakrig er det ingen andre enn VG som har brydd seg med å skrive om.

De tre fedrene skriver i en slags ansvarsfraskrivelse på hundebitt.no`s hovedside: Det er mange positive sider ved hundehold, men det er ikke temaet for disse sidene. Man kan fristes til å si: Det er ikke temaet for den nye hundeloven deres heller.

De tre fedrene, som har ytterst beskjedene kunnskaper om hunder og hundehold, har etter eget utsagn vært til stede på de fleste lukkede møtene om den nye loven.

I stedet for å lytte til NKK og jeger- og fiskerforbundet, som til sammen organisere 2000000 medlemmer, og innhente råd fra den hundefaglige ekspertise som er samlet her i landet, har Departementet valgt å forlite seg på udokumenterte påstander og sære teorier produsert og sammenrasket av tre personer som strengt tatt ikke har annet å fare med enn sine egne primitive hevntanker.

De tre selvoppnevnte hundeekspertene har bevisst spredd usannheter om norsk hundehold, og har i likhet med departementets saksbehandlere et stort personlig ansvar for den skandalen vi er vitne til.

Undertegnede kan dokumentere at de bevisst har holdt oss (og Stortinget) for narr, og at dette allerede har fått store konsekvenser for mange uskyldige dyr og mennesker. Det kan komme til å koste dem svært dyrt.

Sist jeg snakket med Roger Åsheim fortalte jeg ham om bløffen med de fire tusen hundebittene. Det skjedde dor åpent kanmera, og TV2 sendte innslaget. Han forsikret meg om at det slett ikke var planlagt noe hundeblodbad, slik jeg uttrykte redd for. Han sa at det maksimalt kom til å skje en tredve-førti flere avlivinger årlig i forhold til dagens tall. Nå viser det seg at De Tre Spesialrådgiverne i all hemmelighet har planlagt massedrap på over tusen uskyldige amstaff-hunder i første omgang. Og ingen vet hvilken hunderase som blir den neste på listen, når det viser seg at denne første avlivingsbølgen gir det stikk motsatte resultat av det som var planlagt.

Kjell Rønningsbakk har også vist seg for alt folket som ekstremt kunnskapsløs, nå sist i TV-debatt med undertegnede 22. april 2003. En ting er å ikke vite, en helt annen er å benekte fakta. Han nekter eksempelvis for at det kan være noen sammenehng mellom dyreplageri og seksuelle overgrep mot barn. At Justisdepartementet kan bruke slike folk som rådgivere er aldeles utrolig. Det å være innpåsliten og påståelig later til å være hans eneste kvalifikasjon..

Den bølge av sympati som de tre fedrene hittil er blitt møtt med, særlig i hundemiljøene, er i ferd med å bli erstattet av helt andre følelser: De har misbrukt sin sorg til å skaffe seg makt, og bruker den makten like kynisk og arrogant som de verste despoter vi har sett.

Tormod Tørstad er den verste av dem: Han oppfører seg som en slags selvoppnevnt hundeminister, dommer, jury og bøddel. Det er kanskje ikke så rart at makten har gått ham til hodet: Han har helt uforstyrret fått lage en helt ny og banebrytende hundevitenskap, kun til ære for Justisdepartmentet.

Justisdepartementet har ganske sikkert brukt store summer på denne farseaktige lovbehandlingen, og stadig flere i hundemiljøet lurer på om noen av pengene rett og slett er gått inn på kampfondene til deres gode og lojale medarbeidere i Hundebitt.no.

er uansett typisk norsk at Justisdepartementet har valgt seg ressurspersoner og rådgivere som etter eget utsagn ser det som sitt livsinnhold å fremstille norsk hundehold i et mest mulig ufordelaktig lys. Like typisk som å motta høringsnotater i bøtter og spann, for deretter å velge ut bare det som passer med Planen.

Uetisk av Justisdepartementet

Ingen vil kunne glemme hvem som har skylden for at deres hund blir tatt fra dem og drept på falsk grunnlag. De tre fedrene vil uungåelig bli utsatt for tusenvis av fortvilte menneskers hat og forakt så lenge de lever. Denne saken "går ikke over" dersom Hundeloven blir vedtatt i sin nåværende form. Det er da bråket starter for alvor.

Kampanjen mot norsk hundehold har gått ut på å sette sterke følelser i sving, og det har fungert over all forventning: Undertegnede har allerede mottatt til dels sterke meldinger fra rasende og fortvilte hundeeiere som vurderer å ta loven i egne hender.

Sue the bastards

Jeg anbefaler dere i stedet å trekke Justisdepartementets tre selvoppnevnte ekspertrådgivere for retten dersom det ubrukelige regelverket de har laget en dag skal praktiseres. Det dreier seg om tusenvis av verdifulle hunder som risikerer å dø på beviselig falsk grunnlag, og dermed om personlige erstatningskrav i milliardklassen.

Det er derfor meget betenkelig at Justisdepartementet og media ukritisk bruker de tre som høyprofilerte frontfigurer for den barbariske loven, i stedet for å la byråkratene og politikerne ta ansvaret og belastningen selv. De tre har åpenbart mer enn nok å stri med fra før.

Et ombud for barn uten hund

Barneombudet har, utrolig nok, vært en god støttespiller for den norske hundehaterbevegelsen. Der i gården fremstilles det som om man har valget mellom dyrevern og barnevern, og må velge en av delene.

Feil utgangspunkt

Dette er det verst tenkelige utgangspunkt, for det er tvert imot påvist en klar sammenheng mellom dyreplageri og overgrep mot barn og andre forsvarsløse. Hundehatere og dyreplagere mangler empati og er derfor rett og slett farlige for barn. Men Barneombudet vil av personlige årsaker helst ikke snakke høyt om slikt.

Dermed er denne skumle sammenhengen begravet i taushet. For eksempel hadde Støttesenteret mot incest, som bør besitte den kunnskapen som trengs i kampen mot barnemishandling, slett ikke hørt om saken da jeg nylig snakket med dem. Det til tross for at å samarbeide med dyrevernere om å luke ut potensielle overgripere er noe av det beste forebyggende arbeidet de kunne ha gjort.

En god dyrelovgivning kunne gjøre det mulig å sile ut psykopater og gærninger før de får tuklet med barna våre. Nå får i stedet landets sadister og dyreplagere en ren gavepakke fra norske myndigheter: De som reiser til fattige land og spiser ihjeltorturerte hunder, og skriver om det i Dagbladets matspalter etterpå.

Sånn er det å ha et Barneombud som ikke liker hunder

Litt hunderasisme

Det nye forslaget til Hundelov bærer på alle måter preg av gammeldags tankegods og teorier som for lengst er forlatt i resten av den vestlige verden. Blant de mest påfallende feilene i det nye lovforslaget er teorien om farlige raser. I stedet for å fokusere på farlige hundeiere, og å gripe inn mot de kjente dyrefiendtlige miljøene, fokuseres det på å luke ut hunder som tilhører bestemte raser, fordi disse anses som farligere enn andre. Dette begrunner lovgiveren med hensynet til politiet. Det hevdes å være lettere for politiet å vurdere om en hund tilhører "feil" rase enn å vurdere hvorvidt hundeeieren bruker hunden som kamphund.

Europas mest kjente instruktør for hundetrenere, Turid Rugaas, kan fortelle at i amerikanske indianerreservater drasser ungene rundt på pitbull-terriere som andre bamser. Det er de tryggeste hundene til den slags bruk, nettopp fordi de er så tøffe og fryktløse. Barna føler seg, akkurat som i Norge, tryggest sammen med hunden sin. Ingen utenfor det norske Justisdepartementet ville drømme om å tvinge dem til å avlive disse hundene og anskaffe for eksempel pudler i stedet. Det ville nemlig ha ført til katastrofe. I Norge er slike hunder og eierne deres offer for en hets- og utryddelseskampanje av historiske proporsjoner. Og altså: Fullstendig uten grunn.

Hundekampmiljøer, ikke kamphundmiljøer

Ingen hund er en kamphund før den blir brukt i hundekamp. Til gjengjeld vil enhver hund forsvare seg dersom den er nødt. Det har tydeligvis gått lovgiveren hus forbi.

De kriminelle miljøene har politiet ingen kontroll med. Oftest lever de mishandlede hundene i skjul i kjelleren, og får bare se dagens lys når de skal slåss. De pines og plages til deres naturlige adferd og artsbevarende "ridderlighet" blir fullstendig ødelagt. Vi vet også at det i disse miljøene brukes hunder av forskjellige raser: Ikke bare pitbull og lignende hunder, men schäfere, rottweilwere, ja til og med flatcoated retriever er i bruk i disse miljøene, og blir utsatt for dyremishandling av aller verste sort. Dette er den nye hundeloven fullstendig uegnet til å få bukt med: Loven vil snarere gjøre vondt værre. Det finnes ikke statistisk belegg for å hevde at noen hunderaser er farligere for mennesker enn andre. Antallet hundebittskader gjenspeiles temmelig nøyaktig av den enkelte rases popularitet og utbredelse.

Dersom det blir flere hunder av en rase, vil det statistiske antallet bittskader forårsaket av disse hundene stige i takt med antallet. Når Justisdepartementet påstår at for eksempel amstaff er farligere enn eksempelvis golden retriever har det ingen forankring i forskning og statistikk, men er kun et uttrykk for fordommer og rasisme. Det er påfallende at nettopp redselen for å bli beskyldt for rasisme ligger til grunn for denne bestemmelsen.

Omvendt rasisme

Ingen tør å sette fingeren på det som er problemet, nemlig kamphundmiljøene, som for det meste består av innvandrede pakistanere og andre mennesker fra kulturer hvor hunder fremdeles betraktes som "urene" og verdiløse.

Når en pakistansk utseende unggutt på femten år drasser rundt på en schäferhund med hodet og kroppen full av verkende bittsår ser politiet den andre veien. Kanskje de sjekker ham for skytevåpen eller dop, men hunden får skjelve i fred.

Derimot tropper politiet ofte mannsterkt opp på organiserte kurser og lydighetsstevner, og forlanger å få se "ausweis" for alle de hundene som ligner det aller minste på de hunderasene politiet har på forbudslisten sin. Den naturlige konsekvensen av denne pågående trakasseringen, nemlig at folk i stedet for å gå på hundekurs velger å holde seg hjemme, sier Hundelovens forarbeider ikke noe om.

De kunne ha spurt oss først: I andre land som har innført forbud mot bestemte hunderaser har antallet bittskader faktisk økt.

Bløffen om bufe og barn

Når alt annet glipper har Rønningsbakk-gjengen og Odd Einar Dørum en tendens til å sammenligne hunder som angriper bufe med hunder som angriper barn, og konkludere med at barna har et dårligere rettsvern.

At lovgivningen er mellom tredve og hundre år gammel, og dermed er overmoden for revisjon, sier de ingen ting om.

I VG 10. mai 2003 kunne vi lese om en hund som ble avlivet av veterinær Trude Moestue fordi den hadde bitt et barn. Veterinærer har faktisk ikke noe valg i slike situasjoner, selv etter dagens lovverk. I ettertid viste det seg imidlertid at barnet hadde løpt etter hunden hjemme i hundens egen hage og slått den i hodet med en liten stokk.

Jeg bor i Oslo og er ikke selv tilknyttet landbruket, men jeg vil tro at det er svært sjelden sauer og høns oppfører seg slik.

Ikke finn dere i det

Politiets og Justisdepartementets hetskampanje mot enkelt hunderaser har allerede ført til at folk har måttet gi fra seg hundene sine til folk som bor langt ute på landet, eller i verste fall gå den siste, tunge veien til veterinæren. Dette skyldes utelukkende uvitenhet og feilinformasjon, og det faktum at høringsnotatene fra hundeeiernes organisasjoner stikk i strid med Stortingets intensjoner ikke er blitt tatt hensyn til.

På den bakgrunn vil jeg råde alle dem som er blitt offer for denne ufyselige kampanjen til å politianmelde de ansvarlige i og utenfor Departementet og kreve erstatning for hundens verdi, tort og svie, følelsesmessig tap og så videre. Denne loven er ikke egnet til annet enn å provosere oss, og vil derfor bli helt umulig å praktisere.

De som ikke er rassenrein

Naturen er nå en gang slik innrettet at noen valper velger å komme til verden uten å spørre Avlsrådet først. At det finnes hunder av blandingsrase har Departementets saksbehandler og de tre innleide rasehygienikerne rett og slett kommet til å overse.

Det er åpenbart for enhver at en raseteori som ikke omhandler blandingsrasene ikke er komplett. For hva skal politiet gjøre hvis de kommer over en hund som de mistenker for å være kvadron? Justisdepartementets avdeling for rasehygiene har åpenbart pålagt seg selv en del overtidsarbeide i tiden fremover.

En firbent granskningskommisjon - med et dyrevernsperspektiv

Det er aldeles ubegripelig at Justisdepartementet ikke engang har tenkt tanken på å se de tre fedrenes hundebitt-problematikk i et dyrevernsperspektiv.

Det er jo naturlig å forsøke å finne ut hvordan de tre vidt forskjellige ulykkene inntraff, dersom man vil unngå lignende episoder i fremtiden. Loven som skal forandre norsk hundehold så radikalt er for en stor del blitt til på bakgrunn av tre enkeltsående hendelser, og det er i alles interesse at fakta kommer på bordet.

Teoriene florerer, og det er umulig å forholde seg rasjonelt til slikt. Det nedenstående er derfor ikke noe forsøk på full oppklaring, men som et utgangspunkt for videre undersøkelser:

1: Hunden som bet vesle Tord Tørstad for ni år siden var etter Tørstads egne opplysninger nærmest halv-vill, var dårlig sosialisert, levde ute sammen med en flokk andre hunder, og hadde hatt liten og dårlig kontakt med mennesker. Hunder skal ikke behøve å leve slik. Den hunden som bet ham var kjent for å være spesielt aggressiv, så vidt jeg kan forstå uten at den på noe tidspunkt ble fagmessig undersøkt for sykdom, skader, tegn på vanstell eller andre spesielle forhold som kan gi farlig adferd.

2: Åsheim-saken var etter alt å dømme nok en dyrevernsak som ikke ble tatt alvorlig før det gikk et menneskeliv tapt. De halv-ville og utsultede hundene på Vest-Torpa hadde neppe overfalt guttungen til Roger Åsheim hvis Dyrevernsnemda hadde grepet inn og sørget for at de fikk stell og nok mat.

(11. juni 2003: På dette punkt tok jeg feil da jeg skrev artikkelen. Se "Mannen i gata", nederst på siden. Det viser seg at det bildet media har skapt er feil. Ikke så rart, når selveste Roger Åsheim er medias hovedkilde for opplysninger...)

3: Kvinnen som eide hunden som bet lille Martin Rønningsbakk i parken hadde tidligere fått en hund avlivet på grunn av et lignende forhold, men kunne uten videre anskaffe seg en ny hund som hun også ga blaffen i. Dette overfallet ha vært unngått dersom hun rett og slett var blitt fradømt retten til å ha hund etter den første hendelsen.

En utvidet avlivingsadgang etter at ulykke først er ute har ingen slik preventiv effekt, men vil tvert imot øke antallet hunder som mangler elementære sosiale ferdigheter. Ved å bruke en slik betraktningsmåte vil man også kunne se at en annen urett er begått: Avlivingen av den forrige hunden hennes, som jo ikke hadde fått en ordentlig oppdragelse, var et justismord.

En inngjerdet hundesone i den digre Fengselsparken ha forhindret mange slike utriveløige sammenstøt mellom barn og hunder. At det ikke er anlagt et tilstrekkelig antall slike områder, og at de områdene som finnes blir forvaltet svært dårlig, er menneskenes, og ikke hundenes ansvar.

Det later altså til at med en mer rasjonell hundepolitikk, et bedre dyrevern og reelle sanksjonsmuligheter mot uegnede hundeeiere ville ingen av disse tre ulykkene ha inntruffet. Når departementet går den stikk motsatte vei, og bruker disse sakene i en kampanje for å svekke hunders rettsvern, er det stikk i strid med enhver logikk.

Den foreslåtte loven er jo sak for sak, punkt for punkt, fullstendig uegnet til å forebygge noe som helst. En uavhengig granskning av Departementets kompetansebruk, arbeidsmetoder og ikke minst tenkemåte er derfor på sin plass. Dette er skammelig.

Lekkasjer fra "hemmelige" møter

Ofte bruker De Tre Hellige Fedre tallmateriale og sitater fra forskere og andre fagfolk for å støtte sine egne teorier. Nå i det siste har professor Morten Bakken blitt brukt som vitenskapelig fundament for deres teorier og påstander.

Jeg ringte Landbrukshøgskolen (nlh Tlf: 64 94 75 00) torsdag 8. mai for å få snakke litt med professor Morten Bakken, og eventuelt få lese noe av forskningen hans. Han var ikke til stede, så jeg fikk instituttbestyrerern for Institutt for husdyrforskning på tråden i stedet. Han kunne fortelle at Bakken i forrige uke hadde vært på et møte i Justiskomiteen for å lære dem litt om hunder. (Instituttbestyrerern var litt irritert fordi Bakken for ikke lenge siden hadde vært på et tilsvarende møte i Næringskomiteen, som arbeider med Dyrevernsmeldingen. Han mente dette var unødig dobbeltarbeide, og at slike undervisningsmøter burde kunne koordineres litt bedre.)

Dette møtet ville jeg gjerne ha et referat fra, og ringte til komitesekretæren på Stortinget.(tlf. 23 31 37 24) Gjett hva: Møtet hadde vært så hemmelig at ikke engang komitesekretariatet visste om det! Ingen referat var derfor tilgjengelige for undertegnede. Jeger- og fiskerforbundet med sine hundre tusen medlemmer kjenner heller ikke til dette møtet. Men de var slett ikke overrasket.

Bare Rønningsbakk-gjengen har tydeligvis fått fyldig referat, og kan på sitt vanlige vis koke sammen fakta og fusk som de vil.

Dette er ren og skjær svindel og mafiavirksomhet. I en hvilken som helst annen sak enn hundelovsaken ville noe sånt ha utløst full politisk skandale. For oss hundefolk gjelder tydeligvis ikke vanlige demokratiske spilleregler. Ta et par telefoner, du også, hvis du føler for det.

Hva som ellers mangler

Man har for eksempel ikke tatt seg bryet med ta inn et lite forbehold som for eksempel: ....Hunder som uprovosert biter..... Det ville være et signal om å bruke hodet, og om viktigheten av å vise respekt for dyr.

Lovgiveren hevder at dette forbeholdet er tatt inn ved at hunder som biter barn "normalt" skal avlives, og så får man ta saken derfra.. Saken er at det slett ikke er normalt at hunden er å bebreide. Det hører tvert imot til unntakene. Derfor er en slik skyldpresumpsjon riv, ruskende gal.

Hunder betraktes ikke som individer, men som gjenstander uten rettsvern og rettigheter.

Dette er selve kjernen i problemstillingen: Hvem er det som har ansvaret for dyra her i verden? Uten å fortape meg i moralske og religiøse betraktninger må jeg få påpeke at det er vi mennesker, og ikke dyrene, som faktisk har det ansvaret. A starte et hundeblodbad for å markere egen fortreffelighet som art er en forbrytelse mot alt som eksisterer av etikk og moral.

Lovgiveren er helt i utakt med samfunnet for øvrig: Interessen for dyrevern og dyrs rettigheter er i sterk økning. Unge, opplyste mennesker betrakter Hevn-Tørstads oppfatning av dyr som uvitenskapelig, umoderne og bakstreversk. Og de har helt rett.

Dessuten later det til at lovgiveren har glemt at en del av oss hudeeiere har valgt å leve uten bil. Hva skal vi gjøre med hundene våre når vi tar en tur til spesialbutikken på den andre siden av byen? Et forbud mot å binde hunder vil rett og slett tvinge mange av oss til å la hunden bli mye mer alene hjemme.

Denslags kollektiv avstraffelse er helt uakseptabel. Tvert imot burde butikkene være pålagt å ha solide kroker utenfor hvor hundene kan stå, med tydelige skilter også på fremmede tungemål: Gå ikke bort til fremmede hunder.

Unger og fremmedarbeidere er sterkt undervurdert, og har ingen problemer med å lære sånt.

Til slutt rekker jeg vel å nevne at Hundelovforslaget for en stor del består av sammenraskede bestemmelser som er fra redve til over hundre år gamle. De gjenspeiler en helt annen forståelse av dyr og helt andre samfunnsforhold enn dagens. For eksempel er båndtvangsbestemmelsene innført på en tid da man faktisk hadde et problem med store flokker av omstreifende løshunder. Mye av hundeangsten som ligger til grunn for hundelovens båndtvangs - og avlivingshysteri burde ha forsvunnet med telefonens inntog i Norge.

Norsk hundehold er blant verdens beste, og et forbilde for mange land. Internasjonale hundemiljøer nekter å tro at noe så stupid som Hundeloven i det hele tatt kan foreslås i Roald Amundsens, Turid Rugaas` og Robert Sørlies hjemland.

Dette er allerede en skandale av internasjonale dimensjoner.

Dyreplageri og hets mot mennesker

Det er laget en hundelov hvor begrepet dyreplageri ikke er brukt en eneste gang. Ondskap mot dyr er ett av våre store samfunnsproblemer, og noe av det viktigste en hundelov kan tenkes å behandle.

Den bølgen av hundehets som vi har opplevet siden den ondsinnede "Firetusen Hundebitt"-kampanjen startet er selvsagt heller ikke nevnt. Heller ikke de utfordringer vi står overfor i et land hvor stadig flere tilhører kulturkretser og subkulturer med et forferdelig primitivt syn på hunder. For disse miljøene har den nye, hundefiendtlige Hundeloven derimot vært den reneste gavepakke.

Media ønsker nå å sende hundekamper på TV, og journalister reiser til Østen for å spise ihjeltorturerte dyr for avisens matspalte. Slikt ville være helt utenkelig uten hetskampanjen fra politiet og justismyndighetene.

Problemene som skapes av folk som kjøper "feriehunder"og "gavehunder" er overhodet ikke nevnt i lovvverket. Vi som får jobben med å skaffe nye hjem til disse hundene blir betraktet med aller største skepsis av Justisdepartementets saksbehandlere.

Alt omplasseringsarbeide i Norge skjer i regi av frivillige uten fem øre i offentlig støtte. Omplassering er nevnt flere steder i lovteksten, men ikke et ord er sagt om nødvendigheten av å samarbeide med oss, om kompetanseutvikling, eller om økonomisk eller annen støtte til frivillig dyrevernsarbeide. Tvert imot omtales frivillige dyrevernere i lovteksten i svært nedlatende vendinger, nærmest som en gjeng selvoppnevnte forståsegpåere som bare er sand i Maskineriet. Vi blir faktisk motarbeidet med stor iver.

Nødvendigheten av å støtte det viktige og omfattende opplysnings- og bevisstgjøringsarbeidet som hundeorganisasjonene driver er unevnt.

Tilgi dem ikke, for de burde ha visst

Om man har kunnet lære noe av arbeidet med Hundeloven må det være at kunnskapsnivået hos de involverte politikere og byråkrater er svært lavt. Kanskje det er slik at den som har ambisjoner om jobb i Justisdepartementets lovavdeling ikke har tid til hundelufting, dressurkurs og denslags dilldall....Vi som har en annen personlighetstype, og trives vel så godt i selskap med hunder som i selskap med knallharde karrierejegere, er liksom ikke helt for mennesker å regne: Toppjurister tar vanligvis bare imot råd fra folk som har en enda bedre karakter til embetseksamen enn dem selv, eller rett og slett større makt.

Justisdepartemenet har imidlertid sin egen hundeekspertise, bestående av folk med bred kompetanse på samspillet mellom hunder og mennesker: Politiets hundetjeneste og dens opplæringsavdeling er anerkjent av alle. At ingen derfra ble tatt med på råd helt fra starten av er og blir et mysterium. Det kunne ha spart Justisdepartementet for å stille sin uvitenhet til skue på en så pinlig måte, og for presentere de mest håpløse forslagene før det gikk bøttevis av politisk prestisje i dem.

Det er heller ikke sagt ett eneste ord om at folk som ikke har medfølelse med dyr, uansett hva grunnen måtte være, er farligere for både oss selv og barna våre enn all verdens firbente skapninger.

Eller for den saks skyld: At det er nettopp dem som står bak de mest utspekulert dyre- og menneskefiendtlige elementene i loven.

En parallell

En organisasjon av folk med heis-skrekk ville sikkert ha vært høyst berettiget, og nettstedet www.heis-skrekk.no ville sikkert få mange besøkende og sympatisører. Men det spøker for demokratiet den dagen de får politisk gjennomslag for et forbud mot bygninger med mer enn to etasjer.

I et samfunn som aksepterer hundehold er alvorlig hundeskrekk en vanskelig tilstand å leve med, og man kan ha forståelse for dem som lider av hundeskrekk og derfor mener at det er for mange hunder i Norge. Tilstanden er imidlertid ikke uhelbredelig, og den både kan og bør behandles. Både helsevesenet og hundeorganisasjonene har i en årreke tilbudt behandling mot hundefobier og usikkerhet. Uten behandling kan irrasjonell hundeskrekk gå i arv i generasjoner, og preger hele familier. Å lære barn forakt for dyr er barnemishandling av verste sort.

Nå opplever vi imidlertid at angst og frykt for hunder opphøyes til kultur. Dyrefiendtlige holdninger kokes sammen med det reneste dyrehat, og har fått aksept som ordinær politisk overbevisning. Noe slikt ville være helt utenkelig i andre europeiske land.

Hva vil skje?

Blir Hundeloven vedtatt i sin foreslåtte form vil jeg ikke anbefale noen å anskaffe seg hund dersom de har tenkt å bli boende i Norge.

For å være litt personlig og følelsesladet, i tråd med hvordan denne debatten er blitt ført i media hittil: Hele min slekt på morssiden, altså min mor, min søster og min bror, har allerede fått mer enn nok av galskapen, og har emigrert til Spania sammen med hundene sine. Selv skal jeg og lille Rex forsøke å holde fortet så lenge som mulig. De som allerede har hund, eller som av ulike årsaker er nødt til å anskaffe en, må for all del unngå at hunden får noen som helst kontakt med barn, da enhver slik kontakt kan bli fatal for hunden. Det er Hundehaterlovens viktigste intensjon.

Et hav av tragedier

Uten normal kontakt med dyr vil våre barn og unge bli enda mer fremmedgjorte og nevrotiske enn de allerede er, revet mellom den naturlige kjærligheten og interessen de føler overfor dyr og de voksnes formaninger og advarsler.

Tusenvis av barn kommer til å bli fratatt sin beste venn. I England har et lignende raseforbud påført barn livsvarige traumer. At Barneombudet anser debatten om hundeblodbadet for avsluttet er så ansvarsløst at det nærmest er kriminelt.

Omfanget av registrert og uregistrert dyreplageri vil fortsette å stige dramatisk i årene som kommer, med alt det fører med seg av elendighet.

Vi vil også se langt flere alvorlige konflikter mellom hunder og mennesker, og mellom hundeeiere og den fremvoksende hundehaterbevegelsen. Lovforslaget er ikke bare et feigt og uberettiget bakholdsangrep på norsk hundehold, men også et håndslag til landets sadister og dyreplagere.

Det er direkte livsfarlig for oss alle sammen.

Nok er nok

De personene i og utenfor Justisdepartemente som er ansvarlige for denne smakløse kampanjen har allerede blod på hendene. De har bevisst valgt å se bort fra våre advarsler, og kjørt sitt eget løp.

De har trodd at norske hundeeiere er like kalde og følelsesløse som dem selv.

De har undervurdert oss, og tror at vi finner oss i at våre firbente venner trues på livet. De forstår ikke at vi gjennomskuer løgnene deres. De lever selv sine liv i angst og frykt, og ser det som sin livsoppgave å sørge for at alle andre har det like jævlig som dem selv.

De skal få den krigen de har bedt om, og de kan ikke vinne den. Vi er en million nordmenn som har hund i husstanden, og vi er villige til kjempe med alle midler for å forsvare de over fire hundre tusen hundene våre. Det er den mest formidable motstanderen noen velfødd politiker-pamp fra Hedemarken kan ønske seg.

Den bølgen av avlivinger som de tre fredrene har planlagt under sine mange lukkede møter i Justisdepartementet vil ikke bry hundekamp-ungdommen det aller minste. De som blir hardets rammet er de som er mest glad i hunden sin, og som trenger hunden sin aller mest.

Etter undergangsstemningen i enkelte hundemiljøer å dømme ville det ikke overraske meg et sekund om folk tok til våpen, slik som det er skjedd i andre land. Kanskje den nye Hundeloven, og måten vi er blitt holdt for narr på, fører til at vi får Norges første selvmordsbomber?

Mot strømmen (som vanlig)

Tradisjonen for slik inkompetanse er sterk i Norge. Det er jo slik her i landet at den norske alkoholpolitikken er skapt av ytterliggående avholdsfundamentalister. Norsk alkoholpolitikk er kjent over hele Europa.

På samme måte er den verdensberømte "narkotika"-politikken ført i pennen av folk som aldri har satt sine ben i en europeisk coffeeshop. Og slik kan vi altså fortsette.

Enkelte ting er det rett og slett suspekt å vite noe om. Derfor er det naturlig i norsk politikk å velge den aller mest kunnskapsløse til ekspertrådgiver. Verken veterinærmiljøene eller dyrevernsnemdene er blitt spurt om hva de mener, og er selvsagt opprørt over det.

En kald og hard utpost

Norsk forbuds- hat- og nulltoleransepolitikk er allerede verdensberømt for sine oppsiktsvekkende resultater. Da resten av Europa nylig gikk rolig i demonstrasjonstog for fred i Irak ble det regulære gateslag her i Oslo.

Bare her får blodtørstige eks-kommandosoldater banke løs på graffitiungdommen uten at politiet griper inn. Norge blir brukt som skrekkeksempel av europeiske politikere. Norsk politikk og presse betraktes som ekstremt ensrettet, uinteressant og pregløs. "Plata" ved Oslo S. er kjent over hele verden.

Monumentene over selvhøytidelige norske forbuds- og formynderpolitikere og de evinnelige holdningskampanjene de klekker ut er allerede å finne på hver eneste kirkegård i landet. Men mye vil ha mer, og Fanden vil ha fler. Med denne grusomme loven i boks vil vårt internasjonale ry som primitivt og hjerteløst annerledesland være sikret for mange år fremover.