Bacon

Utfasing

Av Mari Furunes - 20. desember 2011

Snart er det et og et halvt år siden vi mistet vår siste amstaff. Det er helt rart å tenke på. Vedmodig og trist, men samtidig er det godt å hente fram de gode minnene. Det er mange av de. Våre elskede hunder setter evige spor. Vi snakker oftere om ham nå, sorgen er ikke like rå. Vi tuller om hans teite fakter, mimrer om koselige turer og ler av at han var verdens største pingle der inni alle musklene sine. Han var et får i ulveklær han, slik som så mange amstaffer er.

Mye har skjedd siden Charlies bortgang, vi har fått et lite barn nå, hverdagen er blitt helt annerledes. Men titt og ofte prater vi litt om hvor godt han hadde passet inn i familien vår, nå like godt som før. Han hadde blitt bestis med pjokken vår, latt seg pille i øyet og dratt i øret. For sånn var han, han hadde det ikke i seg å bli sur for sånt. Det var bare ikke på alternativslista hans, selv om ting gjorde vondt innimellom. Charlie var bare god han.

Vår nåværende hund nærmer seg ni år, og selv om det er trist å tenke på så begynner vi å åpne tankene for å tenke på vår neste hund. Og det er lett å bli litt bitter.

For hver eneste gang temaet kommer opp, og vi tar fram raser å vurdere, ser på bilder, leser rasebeskrivelser og diskuterer hvilke behov vi har, så kommer vi fram til det samme; “Vi skulle hatt oss en liten amstaff.” Det blir alltid helt stille etterpå.

Den muligheten har blitt frarøvet oss. Og ikke bare meg og min mann, men også sønnen vår, som hadde hatt så stort utbytte å få vokse opp med en hund som passer familien som hånd i hanske. Med et evig lyttende rosenøre, alltid villig til å høre på betroelser, gleder og sorger. Det hadde vært en stor gave til ham.

Det føles som et stort overtramp for å være helt ærlig, om jeg får lov til å være litt dramatisk. Jeg tillater meg det, for det er dramatisk. Noe inni meg nekter å tro at vi fortsatt sitter her, sju år etter forskriften ble et faktum. Jeg hadde større tro på de norske myndigheter enn som så, enn å vedta en lov som straffer de lovlydige og dreper de uskyldigste av oss alle. Og større tro på hundemiljøet, enn å akseptere det.

Det er vanskelig å stoppe bitterheten fra å komme. Jeg ser på det lille livet vårt, som en liten amstaff kunne ha gjort komplett. Jeg ser på meg selv som hundeeier, erfaren har jeg rukket å bli, gått masse kurs både med og uten hund, hatt hundene om lidenskap, og som tar mitt ansvar som hundeeier og raserepresentant alvorlig. Men jeg er blitt likestilt med kriminelle, og det er helt uforståelig.

Det er en voldsom urett denne loven, og ikke bare for oss raseentusiaster, men aller mest for hundene. Det er hundene som bærer den største byrden, det er de som må bøte med livet. Vi ser det gang på gang i media, og vi hører om de andre historiene på bakrommet, hunder som blir tatt av politiet, hunder som står på kennel i årevis før de blir sendt ut av landet, de ytterst få som er så heldige. De fleste dør. I stillhet. Uten at noen engang hører om det.

Tallet vet ingen, men det er større enn noen av oss tør håpe på. De har ikke gjort noe for å fortjene det, annet enn å bli født med feil utseende. Og jeg hører det hviskes i hundemiljøet “de kunne for det selv, de visste at den var ulovlig”, hver gang spekuleres det i hundeeieren, alder, etnisitet, formål med hundeholdet. Gang på gang glemmer vi hva det er som virkelig engasjerer oss, nettopp hundene! Vi går i samme fella som de som vedtok loven. Vi glemmer hvem som er de virkelige ofrene i denne problemstillingen.

“Ja ja, det er synd, men det gjør ikke vondt å være død” sier noen og rister på hodet. Som om livet ikke er unikt. Som om individet ikke har verdi. Som om vi totalt ignorerer hvor betydningsfulle våre egne lovlige familiehunder er. Hver eneste hund som har måttet bøte med livet til denne loven er like verdifull og spesiell som din egen hund. Vi har ikke lov til å glemme det.

I hundemiljøet holder amstaffen på å fases ut. De er blitt redusert, også blant de hundeengasjerte, til statussymbol for de useriøse og noen få flotte “ordentlige”. Disse flotte hundene holder på å bli glemt, men stigmaet lever i beste velgående. Et paradoks i seg selv. Det tok ikke lange tiden, og ingen tenker på amstaffen lenger. Ikke engang hundemiljøet roper lengre, loven er blitt godtatt og akseptert, kampen er tapt og alle har gått videre. Det er hjerteknusende.

“Hva med en fransk bulldog?” sier jeg, men mener det ikke helt, for jeg er redd for sykdommene. “Kanskje en staff?”, “eller hva med en Boston Terrier?”. Njaa, mmnei… Det står ikke på utvalget, det er en hel verden med flotte raser der ute, men… Det er alltid et men. Ingen har det lille ekstra. Det je ne sais quoi som skiller dem fra alle andre raser. Amstaffen har noe, et ubetydelig med alikevel helt avgjørende noe, som gjør at alle andre raser faller til kort til tross for sitt egne unike rasepreg. Du, som entusiast for egen rase vet akkurat hva jeg prater om. Dette noe, som gjør at du klarer å le av de få negative sidene, og får hjertet til å vokse stort og stolt av alle de positive.

Vi skulle hatt oss en liten amstaff.