Hunder og helse

Felles for begge kjønn

(under revisjon)
A
lle hunder kan bli syke. Noen raser er mer disponert for enkelte sykdommer enn andre. Noen sykdommer er arvelige og andre ikke. Selv om du her finner informasjon om de mest vanlige sykdommene, bør du kontakte veterinær dersom du tror det er noe galt med hunden din. Det kan være mer alvorlig enn du vet, men ofte er det nok med en liten titt på hunden og behandling etter veterinærens anbefaling.

1. Vaksinering
Beskyttelse av valper er særlig viktig. I speddyrperioden oppnås dette gjennom vaksinasjon av mordyret og overføring av morens antistoffer. Nedbrytingen av morens antistoffer foregår gradvis, og i en periode før egenproduksjonen er kommet ordentlig i gang, er unge dyr særlig sårbare for infeksjoner. Dersom smitterisikoen anses høy, for eksempel for parvovirusinfeksjon, er det aktuelt å starte vaksinasjon før 12 ukers alder. Da må en imidlertid regne med redusert effekt, og en ny dose er nødvendig for å sikre tilfredsstillende beskyttelse.

Mange oppdrettere vaksinerer valpene samtidig som de er i kontakt med veterinær for å få skrevet helseattest til valpene. (Nobivac) DHPPi vaksinen som valpene får inneholder følgende elementer: D (distemper): valpesyke, H: hepatitt, P: parvovirus og Pi: parainfluensa (kennelhoste). Normalt bør valpen vaksineres ved 12 ukers alder, men fordi de fleste valper leveres fra oppdretter når de er rundt 8 uker gamle blir de gjerne vaksinert så nære 8 uker som mulig. På 8 uker har valpen ikke rukket å bygge et fullverdig imunforsvar, derfor må den revaksineres ved 12 ukers alder. Det anbefales at valpen holdes mest mulig unna fremmede hunder de første 14 dagene etter at den er vaksinert fordi den ikke er tilfredsstillende beskyttet mot smitte i denne perioden.

Revaksinering skal deretter skje årlig for for Parainfluensa (Pi = kennelhoste) mens det holder å vaksinere hvert tredje år for for de andre sykdommene. Norsk Kennel Klub og utstillings- og konkuranssearrangører vil fremdeles at hunder skal være vaksinert innen de siste to årene.

Vaksiner kan gi bivirkninger som forbigående slapphet og dårlig matlyst. I noen få tilfeller oppstår anafylaktiske reaksjoner. Disse kan føre til at hunden går i sjokk og dør hvis den ikke får behandling. Mat og Landbruksdepartementet har avgjort at hunder som har fått en slik reaksjon er fritatt for vaksiner resten av livet, men de kan likevel delta på prøver og utstillinger.

Husk at jo eldre hunden blir, jo dårligere immunforsvar får den. Derfor er vaksiner viktige også til eldre hunder.

2. Innvollsorm
Hunder kan være vert for flere typer innvollsorm. I Norge er de vanligste typene spolorm og bendelorm. Symptomer på innvollsorm kan være oppkast, hoste, dårlig pels, vektnedgang selv om foropptaket er normalt. Hunden kan allikevel ha innvollsorm selvom den ikke har noen av disse symptomene. Spolorm forekommer hyppig hos valper. Disse kan hunden ha fått overført fra tispa, og den første behandlingen bør valpen få allerede ved 2 ukers alder. Nye kurer bør gis med 2 ukers mellomrom fram til 12 ukers alder. Valpen bør så få en kur ved 5-6 måneders alder.

På voksne hunder trenger man bare å behandle om man vet at hunden har orm. Ikke fordi det er farlig for hunden, men jo mindre legemiddler man bruker, jo bedre er det. Det er også mulig å levere inn avføringsprøve til veterinæren for å få den testet for ormeegg. På den måten kan man påvise om det er nødvendig med en kur, og hva slags kur man trenger.

Hunder som er utsatt for stort smittepress (kennelhunder f.eks) bør kontrolleres oftere og behandling bør gis selv om hunden ikke har symptomer på innvollsorm.

Midler man kan bruke er Banminth som bare tar spolorm, og Panacur, Droncit og Lopatol som både tar spolorm og bendelorm. Disse midlene er reseptfrie og kan kjøpes på veterinærkontoret eller apoteket. Det er lurt å skifte preparat innimellom, ettersom de forskjellige preparatene tar forskjellige innvollsormarter, samt at det kan bygges opp resistens mot ett preparat.

3.Skjelettlidelser
I
likhet med mennesker kan hunder utvikle lidelser i skjelettet. Man har de siste 50 årene ment at lidelsene er arvelig betinget selv om flere mener at miljøet også har betydning for utviklingen. Selv om begge foreldrene er sykdomsfri, kan valpen få lidelsen fordi det ikke er selve lidelsen som nedarves, men disposisjonen for å få den. Det pågår p t et forskningsprosjekt ved Norges Veterinærhøyskole med sikte på å få mer viten om miljøets betydning for utvikling av endel skjelettlidelser hos hund.

Hofteleddsdysplasi (HD)
Hofteleddsdysplasi er en utviklingsfeil i hofteleddene. Enkelt forklart kan man si at hofteleddet og lårhodet ikke passer sammen. Dermed får hunden unormale slitasjeforhold i hofteleddet, leddbrusk slites bort, og erstattes med benvev i et forsøk fra kroppens side på å reparere skadene. Dette kalles forkalkninger, og vil ofte medføre smerter. Til tross for strenge regler for avl, har man ikke klart å få bukt med HD.

Det er i dag mulig å bytte ut hofteleddet på hunder som har vondt av HD. En del hunder blir smertefri ved alternativ behandling. Et forsøk ved Norges Veterinærhøyskole med implantasjon av gullkorn i akupunkturpunkter i hoftene hos hunder med HD har vist lovende resultater.

Hvis raseklubben din har HD inne i kriteriene for avl bør du ta røntgen av den uansett om din hund skal brukes i avl eller ikke. Dette har betydning for videre bruk av foreldrene og eventuelt fremtidig bruk av søsknene til din hund. Det er en relativt liten investering til hjelp for avlsarbeidet i den rasen du har valgt deg.

Albueleddsartrose (AA)
Albueleddsartrose er betegnelsen på kroniske forandringer som oppstår i og rundt et ledd, hovedsaklig nedsliting av leddbrusken, fortykkelse av leddkapselen, og beinpåleiringer. AA oppstår sekundert til en skade, ved økende alder som følge av feil belastning, og som følge av OCD (Osteochondrose eller albueleddsdysplasi)

Ldelsen deles også inn i grader; sterk, middels og svak. Svak grad gir sjelden symptomer, men sterk og middels vanligvis gir halthet i kortere og lengre perioder.

Siden AA i seg selv er et symptom på at det foreligger en lidelse inne i, eller i nær tilknytning til, leddet, er det den primære lidelsen som oftest gir halthet. Artrosen i seg selv gir som regel ikke halthet, men bevegeligheten vil oftest være nedsatt. På en hund med godt utviklet muskulatur, som kan kontrollere bevegelsene sine, vil man vanligvs ikke se halthet.

Artrosen i seg selv kan vanligvis ikke behandles. Eventuell kirurgisk behandling må rettes mot årsaken til artrosen. Ro og hvile etter ekstra smertefulle perioder, samt gradvis opptrening, og eventuelt smertestillende (alltid i samråd med veterinær!) er oppskriften for de fleste voksne hunder. Hunden vil aldri bli kvitt artrosen, og vil kunne risikere perioder med halthet, men svært mange hunder har artrose uten at de viser tegn til halthet. Les også om HD om røntgingsalder, arv og avl på hunder med denne sykdommen.

Osteochondrose (OCD)
Osteochondrose er definert som en svikt i den normale omdanningsprosessen fra brusk til beinvev som foregår under veksten. Brusken vil forbli brusk lenger en normalt, den blir fortykket, og det kan opptre sprekkdannelser. Dermed kan det bli kontakt mellom beinvevet under brusken hvor det sitter nerveceller, og leddbrusken. Dette medfører smerter og halthet. OCD kan opptre i skulder, albue, kne, og haseledd. De store og mellomstore rasene er mest berørt, men lidelsen er sett også på små raser. Hannhunder får symptomer på OCD dobbelt så ofte som tisper. Denne lidelsen er den vanligste årsaken til AA, og hovedårsaken til at vi røntger vår hunder på jakt etter AA. OCD i seg selv (Særlig i albueleddet) kan ofte ikke sees på rtg. bilder.

Behandlingen avhenger av hvilket ledd problemet har oppstått i. Løse biter kan ofte fjernes kirugisk, med den følge at mange hunder blir haltfrie. Ellers blir det som ved AA.

4. Hjertefeil
Kommer senere

5. Hudlidelser
Hudlidelser er blant de vanligste årsakene til at hunden tas med til veterinæren.

Da hudlidelserne ofte gir like symptomer, uavhengig av årsak, er det viktig å oppsøke veterinær så fort man oppdager hud- og pelsproblemer, slik at man får stilt en diagnose og behandlet lidelsen effektivt. Symptomene kan være kløe, rødhet, pelstap, sår osv, og de kan være forårsaket av for eksempel allergier, hudbetennelse, hormonelle forstyrrelser og parasitter.

Furunkulose
Årsak
Furunkulose er en hudsykdom hvor stafylokokkbakterier forårsaker betennelse i huden. Normalt finnes disse bakteriene i små mengder på hud, men ved svekket immunforsvar blir det betennelse i hårsekkens dypere deler. Puss blir dannet og veggen i hårsekken ryker, som så igjen fører til betennelse i vevet rundt hårsekken også. Furunkulose blir ofte brukt om alle dype hudbetennelser hvor det er dannet puss. Furunkulose er ikke én sykdom, men symptomer som kan komme av flere årsaker.

Arvelighet
Man er ikke sikre, men mistenker sterkt at furunkulose er arvelig. Hunder kan godt være skjulte bærere av lidelsen. Ingen hund med furunkulose bør derfor brukes i avl.

Forekomst
Furunkulose opptrer oftest hos unge eller middelaldrende hunder. De korthårede rasene er mer utsatt enn de langhårede, selv om jakthunder og schæfer er utsatt. Symptomene er størst og hyppigst om høst og vinter - når det er vått ute.

Symptomer
Furunkulose kan komme over hele kroppen, men de steder som er utsatt for trykk, skader og friksjon er mest utsatt. Typiske steder er potene, snuten, nedover bena og hudfolder.

Furunkulose på labbene kalles interdigital pyodermi.
Furunkulose rundt nesen kalles nasal pyodermi. Hos schäferhund er det mest furunkulose å se rundt endetarmsåpningen.

De vanligste symptomene er byller, røde prikker eller vabler i huden. Huden vil også ofte være fuktige, hoven og rød. Der hvor det er verkebyller, vil også håret falle av.

Byllene sprekker av og til opp og pusset er blodblandet - sjokoladefarget. Dersom man selv klemmer byllene - som kviser - kan byllene tørke inn og forsvinne raskere. Dette kan imidlertid være smertefullt for hunden. Furunkulose gir kløe, og hunden må hindres i å slikke/klø på symptomstedene. I alvorlige tilfeller kan det være smertefullt for hunden å bevege seg og føre til feber.

Behandling
Furunkulose er en kronisk sykdom og er svært vanskelig å helbrede. Det beste man kan gjøre er å behandle huden der den er betent. Dessverre er det lett for å bli tilbakevendende forverring av symptomene, spesielt høst og vinter.

De betente områdene bør klippes for pels slik at sårene får godt med luft og lys og de betente områdene bør holdes rene og tørre.

De betente områdene kan vaskes med medisinsk grønnsåpevann eller antibakteriell shampo. Noen bruker også jodbad med godt resultat. Noen ganger kan det være nødvendig med daglig vask eller bading. NB: husk å tørke hunden godt etterpå!

Byllene kan skjæres opp - slik at pusses dreneres. I hjemmet er det enklest å klemme byllene som kviser. Bare ta de byllene som er blanke - det er de som er "modne". Husk å gjøre dette til det beste for hunden, selv om den midlertidig kan mistrives!

Sårene må renses hver dag slik at tørket puss/blod blokkerer for videre drenasje av byllen. Lunken mineralolje eller 2 ts. vanlig (!!) salt pr. liter er bra å bruke til dette. Ved små angrepsområder kan antibiotikasalve brukes lokalt. Ved store angrepsområder vil det være bedre å bruke et antiseptisk preparat lokalt (feks. klorhexidin).

Hunden må ikke klø, slikke eller bite seg. Om nødvendig må halskrage brukes for å forhindre dette.

Hvis hunden har furunkulose på grunn av trykkskader, bør den få et mykt underlag å ligge på.

Vaksine
Det finnes en vaksine mot furunkulose, men effekten av vaksinen varierer etter hvor godt hundens eget immunforsvar klarer å reagere på den. Vaksinen består av drepte stafylokokkbakterier. Standardvaksinen er laget av standardstafylokokker. Autovaksinen er det samme, men med stafylokokkbakterier fra hunden selv.

Vaksineringen gjøres 2 ganger i uken - i 7 uker. Vaksinedosen økes stadig (fra 0,2 ml til 2,0 ml) slik at hunden bygger opp sitt eget forsvar mot bakteriene. I særs vanskelige tilfeller kan det være nødvendig med revaksinering månedlig. Vaksinen kan føre til økt kløe etter de første injeksjonene.

Andre alternativ
Noen hunder med større plager har blitt bra med homeopatmedisin.
Nystatin kan brukes som behandling mot infeksjoner forårsaket av sopp. Noen hunder har blitt kvitt furunkulosen ved skifte av fôr.

Allergi (kommer senere)

Når hunden får allergi

Når mennesker blir allergisk av hund

6. Diare og oppkast
Det er vanskelig å gi noe eksakt svar på hva som kan være galt hvis hunder kaster opp og/eller har diare. Hvis hunden har spist noe den ikke har tålt, er et vanlig råd å faste hunden over natten og passe på at den får i seg nok vann. Deretter kan man gi kokt ris for å stabilisere magen. Dersom problemene ikke opphører eller hunden virker slapp, har feber, har gått ned i vekt eller virker uttørret bør man kontakte veterinær.

Om hunden kaster opp så mye at den kaster opp avføring er det tegn på at noe blokkerer tarmen. Dette er alvorlig og da bærer det rett til veterinæren!

Hvis hunden drikker mer eller mindre en normalt, hvis den blir slapp, eller hvis det er blod eller slim i oppkast/diare må du ta den med til veterinæren. Ellers kan du prøve å faste den i 24 timer, deretter gi den lettfordøyelig fôr (kokt ris, kokt sei, kylling uten skinn og bein, fiskeboller). Pass på at den ikke er allergisk noe av den maten du gir. Noen tåler feks ikke ris. i 3-4 små måltider pr. dag i 5 dager. Viser den ikke bedring etter et par dager, kontakt veterinær.Husk at det er bedre å oppsøke veterinæren en gang for mye enn en for lite.

7. Fylte analkjertler
På hver side av og like under endetarmen sitter analkjertlene. De kan kjennes som to små erter og produserer et sekret som skilles ut sammen med avføring og i situasjoner hvor hunden blir skremt. Av forskjellige grunner hender det at kjertelene tetter seg og de fylles opp med sekret. Dette er en smertefull affære for hunden og bør gjøres noe med så fort som mulig.

Symptomer: hunden aker seg, hunden slikker seg bak, hunden kan få diare og hvis det pågår riktig lenge kan kjertlene bli så betente at de sprekker.

Behandling: Hvis kjertlene ikke har rukket å bli betente holder det å tømme analkjertlene. Dette kan du gjøre selv, men først bør du la veterinæren vise deg hvordan du gjør det. Det er ingen koselig opplevelse for hund eller eier, så mange foretrekker å overlate det til veterinæren. Hvis du er usikker på om det har oppstått betennelse, er det best å la hunden bli undersøkt hos veterinær. Ved gjentatt betennelse kan analkjertlene opereres vekk.

8. Svulster
Det er oftest svulster i huden eller under huden som oppdages av eieren. Jursvulster er nok den vanligste svulstformen hos tisper, mens testiklene er et utsatt sted hos hannhunder. Skulle du oppdage en kul, uansett sted og størrelse bør du få den undersøkt og eventuelt fjernet. Og dess tidligere du oppdager den, dess bedre er det. Det er lurt å gjøre det til en vane å jevnlig gå over hunden og sjekke for kuler samtidig med børsting eller annet stell av hunden.

Veterinærer har forskjellig praksis på om og når svulster fjernes. Noen velger å fjerne svulsten uansett størrelse, mens andre velger å la eieren følge med om svulsten vokser eller endrer seg, og så operere. Det er allikevel ditt valg om du velger å få den fjernet.

Svulster i indre organer oppdages ikke like lett som de i og under huden. Det finnes heller ingen klare symptomer, men virker hunden syk eller slapp er en tur til veterinæren det beste du kan gjøre.

9. Hunden halter
Dette kan ha mange årsaker og det beste er å kontakte veterinær.

10. Øyensykdommer og -lidelser

(Foreløpig har vi kun stoff om katarakt, men det vil bli lagt til mer om øyenlidelser etterhvert).

Katarakt (Grå stær)

Katarakt er en fortetning i linsen som vil føre til blindhet hvis den angår hele linsen.

Katarakt kan forårsakes av flere ting, for eksempel skader(øyet), sykdom i øyet (feks PRA) eller andre sykdommer (feks sukkersyke). Katarakt kan være arvelig og ved å foreta øyenlysning ønsker man å utelukke individer med arvelig katarakt fra avl. Øyelysing for påvising av katarakt eller lignende kan først gjøres i ettårsalderen.

Små katarakter som ikke gir nevneverdige synsforstyrrelser behandles ikke. Noen katarakter kan gi reaksjoner inni øyet som gir røde vonde øyne. I disse tilfellene hvor katarakten gir en sekundær uveitt(betennelse inne i øyet) må uveitten behandles. Dersom katarakten gir synsforstyrrelser er operasjon eneste mulighet for å få tilbake synet. Forutsetningen for å operere en katarakt er at en eventuell uveitt er under kontroll og at eier og hund begge er innstilt på å utføre etterbehandlingen så optimalt som mulig. Dersom operasjon skal gi synet tilbake må netthinnen være intakt.

11. Flått
FlåttKjært barn har mange navn. Flått kalles bl.a. skaumann, skogtroll, skogbjønn, stygging og tikk i tillegg til andre lokale navnevarianter. Det offisielle navn er Ixodes ricinus. Flåttangrep er en typisk sommerplage som skyldes flåttens levesett og dens livssyklus. Vi finner flått stort sett over hele lavlandet til og med Nordland og spesielt i områder med jevn middeltemperatur og fuktig klima.

Flått er en parasitt som er avhengig av blod fra varmblodige dyr for å fullføre sin livssyklus, og både larven og den voksne flåtten suger blod. Av farge er den gråbrun glinsende og er fast å kjenne på. Det er bare flåttens bakpart som er synlig når den har festet seg, både hode og bein graver den inn i huden på vertsdyret. Etter noen dager slutter den å ta til seg blod og slipper taket og faller av i terrenget.

At flåtten i den senere tid har fått oppmerksomhet er at man har oppdaget at den ikke bare irriterer når den biter i huden og gir en lokal betennelsesreaksjon, men at den også kan overføre alvorlige sykdommer. Mest aktuell hos hund er borreliose (Lyme disease) som forårsakes av bakterien Borrellia burgdorferi (også kalt canineborreliosis). En ny flåttbærende parasitt som er på fremmarsj er erlichia.

De vanligste symptomer hos hunder som har fått borrelia er følgende:

Hunden vil ikke spise
Hunden virker nedstemt og "ute av humør"
Den har smerter i ett eller flere ledd og halter på ett eller flere bein
Den har feber

Flåttbitt kan gi lymfekarbetennelse. Dette vises ved at f.eks. en fot eller kanskje hele beinet hovner opp. I fremskredne tilfeller kan hunden også få hjertmuskelbetennelse og nyrebetennelse, noe som kan gi varige skader på disse organene selv etter at hunden har blitt frisk av Borrelia.

Dersom hunden er bitt av infisert flått kan smitten allerede ha funnet sted fordi bakterien også finnes i flåttens spytt. Sitter flåtten fast i mer enn 24 timer øker risikoen for overføring av Borrelia-bakterier. Rask fjerning av flåtten reduserer den lokale hudirritasjonen.

Forebygging og fjerning
Smitteførende flått kan skade alt varmblodig. I det forebyggende arbeidet mot borreliose gjelder det å forhindre at hunden blir bitt av flått. Det er bakgrunnen for at det i de senere år er utviklet preparater som har til hensikt å drepe eller lamme flåtten etter at den har kommet seg over på hunden, men før den får bitt. Et av disse preparatene heter Exspot og kjøpes hos de fleste veterinærer. Exspot er et liniment (tyntflytende salve) som inneholder det aktive stoffet permetrin. Scalibor er et halsbånd med samme effekt som Exspot. Hos noen hunder er det observert tildels sterke allergiske reaksjoner ved bruk av flåtthalsbånd. Vær oppmerksom på at hundeseler og halsbånd ikke får presse flåtthalsbåndet mot hundens skinn i lengre perioder. HopOff er et fôrtilskudd som også skal være virksomt mot lus, lopper, flått og andre insekter.

Let nøye gjennom hundens pels hver dag når den ferdes i gress-, skogs- og strandområder og børst av flått som ikke har bitt seg fast. Flått som har bitt seg fast fjernes straks på riktig måte (dette gjelder selvsagt også for mennesker).

Det går som regel bra å fjerne flått med fingrene. Noen mener at det beste er å vri flåtten 160-180 grader før den trekkes ut, andre at man bare kan dra den rett ut av skinnet. Ikke klem eller rykk men vent til den slipper. Instrumenter spesielt laget for å fjerne flått (pinsett, en stang med ei renneløkke i en enden og et lite "brekkjern" ) fås kjøpt hos veterinærer og på de fleste apotek. Husk å rense såret med pyrisept eller lignende etter at flåtten er fjernet. Et tynt lag Bacimycin (reseptfri sårsalve eller pulver på apotek) er med på å forhindre infeksjoner etter flåttbitt.

12, Mavedreining
Hva er mavedreining?

Maven til hunden henger 'løst' i brysthulen, kun festet med spiserøret i den ene enden og tynntarmen i den andre enden. Når magen snurrer rundt seg selv stanses blodtilførselen og magen begynner å dø av oksygenmangel og stuvning (blodet hoper seg opp og det sprenger på). Når vevet begynner å dø siver giftige avfallsstoffer fra cellene og ut i kroppen. Dette skaper sjokk, og det er dette hunden dør av. Hunden forgifter altså seg selv under store smerter. Det kan ikke understrekes nok hvor viktig det er å få hunden til veterinær for det tar ikke lang tid før magesekken begynner å dø. Her er det snakk om en halvtime før det begynner å haste skikkelig.

Etter en mavedreining ønsker man ofte, selv om man uten kirurgi kan rette det opp igjen, å sy fast magesekken til bukveggen så det ikke skjer på nytt.

Hvordan kan jeg vite om hunden har fått mavedreining?
Dersom hunden har fått mavedreining, vil den begynne å pese. Maven vil gradvis bli større og etter hvert temmelig hard å ta på. Etter kort tid vil de fleste hunder gå i sjokk.

Hva kan jeg gjøre dersom hunden har fått mavedreining?
Dersom dette skjer er det om å gjøre å få tak i veterinær så fort som mulig - veterinæren kan redde hunden ved kirurgisk inngrep. Er det ikke mulig å få tak i veterinær fort nok, kan du, som en type førstehjelpaktivitet, selv stikke hull i mavesekken for å redde hunden.

Hullet stikker du der det ser ut som utesingen er størst. En tommelfingerregel er å stikke ca tre fingerbredder nedenfor ryggraden ca to fingerbredder bak bakerste ribbein. Da er sjansen størst for at du ikke treffer andre vitale organer som milten f.eks. (ødelegger du milten dør hunden). Du kan imidlertid ikke være sikker på hvor de indre organer nå befinner seg - mavedreiningen gjør at organene antakeligvis er ute av vanlig posisjon. Det er likevel verdt å ta sjansen - for gjør du ingen ting vil hunden dø uansett. Det er også viktig å passe på at maveinnholdet kommer ut på utsiden av hunden og ikke renner inn i bukhulen, for da er sjansen stor for at hunden får bukhulebetennelse. Mavesekken kan gjerne settes fast til skinnet med f. eks sikkerhetsnål. Dette er som sagt kun førstehjelpsaktiviteter, for om mulig å redde hunden - du må uansett til veterinær så fort som mulig.

Hvilke hunder får mavedreining?
Det er antatt at hunder med dyp brystkasse har en overhyppighet av magedreining og man vet at hunder som har fått det en gang gjerne får det igjen. Fagfolk strides om mavedreining er arvelig, men det virker som det er mer rasebestemt enn genetisk på individnivå. Begge kjønn er like utsatt.

13. Når hunden klør
I dette avsnittet beskrives måter å unngå at hunden skader seg fordi den av en eller annen grunn klør. Avsnittet baseres altså på at du vet hva som er i veien og riktig behandling blir gitt. Se forøvrig andre steder under Sykdom.

Det hender at hunder som klør, enten det er i øret eller andre steder på kroppen, biter eller klorer seg så kraftig at det skader huden og gjør vondt verre, og i verste fall ender med betennelse. Da er det lurt å sette på halskrage eller noe som hindrer at hunden ødelegger seg. Dette er spesielt viktig dersom hunden har hatt en operasjon eller er blitt sydd.

Halskrager fås kjøpt hos veterinærer og i endel dyreforretninger. Hvis du ikke har brukt halskrage tidligere bør du be om hjelp til å "montere" og feste den. Kragen skal sitte så stramt at hunden ikke får den over hodet, men selvfølgelig løst nok til at hunden får puste. Det kan ta litt tid før hunden venner seg til kragen, men det går som regel greit etter litt tilvenning.

I forbindelse med våteksem på kroppen eller sting etter operasjoner, kan det i perioder hvor man overvåker hunder være nok med en liten T-shirt eller en "body" for å hindre hunden å komme til.

14. Epilepsi
Hva er epilepsi?
Epilepsi er et symptom på en dysfunksjon i hjernen. Siden hjernen tar i bruk elektrokjemisk energi, vil all forstyrrelse av den elektriske prosesssen i hjernen medføre abnormale funksjoner. Det er dette som skjer under et epilepsianfall- nevroner i de cerebrale hemisfærene blir utsatt for en abnormal aktivitet og fyrer i "hytt og pine".

Epileptiske anfall
Epileptiske anfall kan komme av stress, søvnmangel, flimrende lys eller lavt blodukker. De kommer i våken tilstand og arter seg som om hunden blir lammet og mister kontroll over muskulatur og balanse. Ved kraftige anfall kan den falle til bakken og ikke være i stand til å reise seg, ikke ulikt en full person. Ansiktsutrykket blir "fjernt" og engstelig, angst er innlysende i en slik sårbar situasjon. Etter et anfall går de gjerne inn i dyp søvn for en lang periode, og det er vanlig at det tar en stund før hunden blir seg selv igjen.

Har du flere hunder er det viktig at den epileptiske hunden ikke blir angrepet av de andre under et anfall. Dette er en naturlig respons hos hunder, men vil intensivere anfallet og mulig skade hunden fysisk siden den ikke er i stand til å forsvare seg.

Diagnose
De fleste diagnoser blir stilt på grunnlag av eierens beskrivelse av sykdomsbildet og elimineringsmetoden (utelukke andre sykdommer). Enkle lab-tester er ikke tiltrekklig for diagnose, men spinalveske pluss blod- og urin-prøver kan gi en indikasjon.

Behandling
Behandling av epilepsi er krampestillende medikamenter som "Fenemal" eller "Mysolin". Begge bruker stoffet "fenobarbital". Mulige bivirkninger av fenobarbital er slapphet, ustøhet, økt matlyst, leverskade og ulike atferdsendringer. Ved kraftige og hyppige anfall kan avlivning bli aktuelt.

Tilleggsbehandling i perioder der stress ser ut til å være utløsende faktor for epilepsi, er beroligende og/eller angstdempende midler. Hos tisper kan løpetid være utløsende faktor og kastrering er en mulig behandlingsmetode i disse tilfellene. Hannhunder kan også med fordel kastreres om dette er behjelpelig med å holde stressnivået nede.

Arvelighet
Epilepsi kan forekomme i alle raser og kan ha genetiske årsaker, selvom dette vanligvis ikke er årsaken. Andre årsaker kan være hjernesvulst, slag, hodeskader, arteriosklerose mm. Utbredelsen av epilepsi er relativt stor,og utgjør ca. 1% av alle pasienter ved Institutt for smådyrsykdommer. Den rasen som ser ut til å være mest disponert i Norge er Golden Retriever (Ref.: Hund, Avl og Helse)

15. Luftveisinfeksjoner.

Kennelhoste
Luftveisproblematikk er et stort område. Kennelhoste er en fellesbetegnelse for all forkjølelse og influensa hos hund. Hundene kan blir forkjølet og hoste selv om de er fullvaksinert fordi vaksinen fungerer kun mot parainfluensa og sikkert ikke mot alle typer da viruset endrer karakter veldig fort. Er det surkling og mye utflod (særiløg med farge), er det på høy tid å ta en tur til veterinær fordi det kan oppstå sekundære bakterieinfeksjoner og lungebetennelse. Lungebetennelse kan være dødelig om man ikke kommer til behandling tidsnok.

16. Kroppstemperatur
Normaltemperaturen på hund er 38 grader. Temperatur mellom 37,5 til 38,5 (39) grader C i hjemmemiljø er normalt. Stress øker kroppstemperaturen.

17. Puls
Pulsen hos hunder kan føles med et forsiktig trykk av fingrene (untatt tommelen - da kjenner du gjerne din egen puls) på den blodåren som går nedover bakbeinet midt på innsiden av lårene, og kjennes lettest på overgangen mellom buk og lår. Kjenner du ikke puls på den ene siden, bør du sjekke den andre. Hvor lett det er å finne pulsen varierer fra side til side og fra hund til hund. Normal pulsfrekvens varierer avhengig av alder, rase og stressnivå. Voksne, store hunder har normalt mellom 70-160 hjerteslag i minuttet. Mindre hunder kan ha inntil 180 slag i min, og valper opp mot 220

Valg av fôr

De fleste hundeeiere velger å fôre med ferdigfôr; enten tørrfôr eller boksemat som skal inneholde alle næringsstoffer som hunden trenger. Den største forskjellen på tørrmat og boksemat er vanninnholdet og prisen. Har man en stor hund blir det derfor dyrt å bruke boksemat i lengden. Det finnes en rekke fôrmerker på markedet, av forskjellig kvalitet og pris, og det kan være vanskelig å velge hva som er best for sin hund. De fleste fôrprodusentene har forskjellige typer fôr som egner seg til hunder i forskjellige situasjoner; til valper, voksne hunder med et normalt aktivitetsnivå, voksne hunder med ett høyt aktivitetsnivå, overvektige hunder og eldre hunder. I tillegg tilbyr de fleste veterinærer spesialfôr for en rekke lidelser. Før man tar valget bør man prate med andre hundeeiere, fôrselgere, oppdretter og veterinær. Vær allikevel klar over at alle hunder reagerer forskjellig på forskjellige fôr; et fôr som naboens hund fungerer flott på, trenger ikke være det beste for din hund.

I de senere år er det kommet ferdigprodusert rå mat på markedet, og i noen miljøer er det også blitt mer vanlig å komponere måltidene til hunden selv . Komponerer man maten selv er det ekstra viktig at man har nok kunnskap om hundens næringsbehov slik at man er sikker på at hunden får nok av alt den trenger.

Hvor ofte skal man fôre?
En voksen hund skal ha mat minst en gang om dagen, og endel eiere foretrekker å gi mat to ganger daglig. Valper bør ha mellom fire og to måltider om dagen, avhengig av alder. Dette fordi en valp trenger mye næring for å vokse, samtidig som valper er såpass små at de ikke klarer å soise så store måltider. I begynnelsen er det vanlig å gi fire måltider, og gå ned gradvis til ett eller to måltider når hunden er over ett år gammel. Eldre hunder kan med fordel fores to ganger daglig.

Hvor mye skal man fôre?
Fôringstabellene på fôrsekkene gir et forslag til hvor mye en hund trenger daglig, men dette kan selvfølgelig variere fra hund til hund. Gi den mengden som holder hunden i passe god form. Er hunden for tynn, kan det være en tanke å gi mer eller å gå over til et mer energirikt fôr. Er hunden for tykk bør man vurdere å enten gi mindre mat eller gå over til et lettere fôr. En god regel her er: dersom hunden hunden er for tynn eller tykk, og man gir hhv endel mer eller mindre mat enn det fôringstabellen anbefaler, bør man vurdere å skifte fôr.

2. Hund og ernæring
En hunds velvære og helse avhenger av at den får tilført korrekt mengde av næringsstoffer. Det finnes 6 ulike næringsstoffer; vann, protein, fett, karbohydrater, mineraler og vitaminer.

Alle dyr trenger vann for å leve. Vann er det viktigste næringsstoffet for overlevelse på kort sikt. Hunden får dekket sitt vannbehov gjennom vannet de drikker, fôret og vann dannet i prosesser i kroppen. Fordi vann er involvert i praktisk talt alle reaksjoner i kroppen er det viktig å passe på at hunden aldri har for liten tilførsel av vann.

Protein er et essensielt næringsstoff, det vil si at hunden selv ikke kan danne dette næringsstoffet i kroppen. Protein må derfor tilføres gjennom kosten. Proteinbehovet varierer avhengig av alder og aktivitet, men voksne hunder bør ikke gis et fôr der proteininnholdet er høyere enn 22%. I perioder med stress kan imidlertid proteinbehovet øke. Mindre alvorlig proteinmangel kan gi ru matt pels og nedsatt immunforsvar. Proteiner kan være både av animalsk (fra dyreverdenen) og vegetabilsk (fra planteverdenen) opprinnelse. Noen hunder fungerer godt på et fôr bestående av bare vegetabilske proteiner mens andre vil reagere negativt. En hund som reagerer negativt vil etter 6-8 uker få grov og skjør pels, tørr flassende hud og oljeaktig pels.

Karbohydrater er ulike typer sukker, stivelse og kostfibre. Hovedfunksjonen til karbohydrat er å tilføre energi. Noen minimumskrav for hvor mye karbohydrater hunden trenger er ikke satt.

Fett er en konsentrert form for energi. Fett tilfører hunden essensielle fettsyrer som hunden trenger for å vedlikeholde sunn hud og pels. Mangel på essensielle fetsyrer fører til tørr grov pels og flassende tørr hud.

De fleste kommersielle hundefôr inneholder en passende balanse av de mineraler hunden trenger. Tilførsel av et spesifikt mineral kan føre til ubalanse i kosten og påvirke hundens helse. Det samme gjelder tilførsel av ekstra vitaminer. For eksempel er hvetekimsolje en god kilde for D-vitamin, men for stor tilførsel av D-vitamin over en periode kan føre til skjelettendringer og forkalkninger. C-vitamin kan hunden selv danne i kroppen, og supplement gjennom kosten er ikke nødvendig - heller bortkastet.

Vær kritisk når du velger fôr til din hund. Mangelsymptomer vises ofte først på pelskvaliteten, som forringes. Vær forsiktig med å gi hunden din kosttilskudd dersom du fôrer på et fullkostfôr, skaden kan bli større enn gevinsten. Får hunden dekket sitt behov av et næringsstoff gjennom kosten kan man ikke øke inntaket ved å gi ekstra kosttilskudd.

Stell av hund

1. Rensing av ører
For å hindre at hunden får ørebetennelse eller andre ørelidelser, bør man jevnlig kontrollere hundens ører og rense disse dersom de er skitne eller lukter vondt. Hunder med hengende ører eller mye pels i ørene trenger spesielt å passes nøye på, da de er mer utsatt for betennelse.

Ved normal rensing av ørene bruker man en vattdott med litt lunkent vann for å vaske den ytre delen av øret. Man bør være forsiktig med å stikke Q-tips og lignende inn i øregangen, da dette kan stoppe til øregangene og forårsake betennelse. Istedet bør man bruke ørerensemiddel (fås kjøpt på apotek, hos veterinær og i dyreforretninger), og bruke dette i henhold til bruksanvisningen.

Mistenker du at noe er galt, dvs ørebetennelse eller annet, bør du kontakte veterinæren snarest for dette er smertefullt for hunden! Typiske tegn på ørebetennelse er at hunden rister på hodet, bærer den siden av hodet hvor betennelsen sitter lavere, hunden klør i seg øret, vond lukt og mye ørevoks.

2. Rensing av øyne
Stort sett holder det å tørke over øyet med en fuktig bomullsdott innimellom for å få bort "søvn". Hvis hunden har fått rusk i øyet, kan man skylle øyet med saltvannsoppløsning eller øyebadevann (fås på apotek). Dersom hundens øyne renner mye og spesielt hvis fargen er grønnlig, er det tegn på betennelse. Da bør man kontakte veterinær.

3. Tenner
Dårlig ånde kan skyldes en rekke andre ting enn tannsten, feks. fremmedlegemer, betente sår, eller tannråte. Oppsøk alltid veterinær.

Brukne tenner bør undersøkes av veterinær. Kan være eller bli svært smertefulle og kan forårsake betennelse.

Melketenner som ikke faller ut når de permanente tennene viser seg (retinente melketenner) bør trekkes så fort som mulig. De kan ødelegge hundens tannstilling.

tannpussTannhygiene er desverre et alt for ofte forsømt området ved stell av hunder. Alle vet jo at det for oss mennesker er nødvendig med regelmessig tannstell, og årlige besøk hos tannlegen. Slik er det faktisk også for kjæledyrene våre. Mer en 80% av alle hunder over 5 år har begynnende tann - og tannkjøttlidelser. Hovedårsaken til slike lidelser på hund er tannsten. Bakterier i munnhulen, sammen med forskjellige bestanddeler i spyttet skaper et belegg på tennene. Det er ikke alltid så lett for eieren å oppdage, men luktes som oftest. Dyret får dårlig ånde. Har hunden først fått slik belegg, er det som regel nødvendig å fjerne det mekanisk. Veterinæren doper hunden ned, og fjerner det. Endel eiere skraper det vekk selv, men det er nødvendig med en samarbeidsvillig hund, og en god porsjon erfaring, for å gjøre dette på en god måte. Blir belegget ikke fjernet, vil det bli mer og mer av det, tannkjøttet vil etterhvert bli betent, en tilstand som også bare forverres. Etterhvert vi det dannes dype lommer i tannkjøttet, tannhalsene vil bli blottet, tennene vil løsne, og til slutt falle ut. Det burde være unødvendig å si at dette er en smertefullt for hunden. Som om ikke dette skulle være ille nok, så kan enkelte av bakteriene i tannstenen vandre over i blodet, hvor de kan sette seg på nyre og hjerteklaffer, og skape livstruende betennelsestilstander.

Det du som eier kan gjøre for å motvirke slike problemer hos din hund, er å venne den til å pusse tenner allerede som valp. Dette burde være en like selvsagt del av stellet som kloklipp og lufteturer. Pussing av tenner, med en tannbørste, og gjerne en tannkrem for hunder er den absolutt beste måten å motvirke tannsten på. Desuten er det lurt å gi den egnede ting å tygge på, og å ikke bløte opp tørrforet. Selv om man tar alle forholdsregler er det enkelte hunder som må fjerne tannsten så ofte som to ganger i året.

En samvittighetsfull veterinær vil sjekke hundens tenner i forbindelse med den årlige vaksinen. Gjør han ikke det, bør du vurdere å finne en ny.

4. Klipping av klør
Noen hunder sliter ned klørne selv, mens de fleste trenger å få klipt klørne sine jevnlig. For lange klør gir feil beinstilling og er dessuten meget smertefullt! Ideell lengde på klørne er når hunden kan gå på gulvet uten at klørne høres.Til kloklippingen bruker man en spesiell klosaks som fåes i dyreforretninger. Få hjelp i butikken til å velge ut den størrelsen som passer til din hund og få gjerne noen til å vise deg hvordan du gjør klipper riktig. Inni hver klo sitter en blodfylt nerve. På lyse klør kan den sees som en rosa tråd, mens den på mørke klør er umulig å se. Det er viktig å unngå å klippe over denne, da det både er smertefullt for hunden og det vil blø. Hvis du er usikker på hvor langt inn du kan klippe, er det best å ta noen millimeter av gangen. Det finnes klosakser med en stopper som gjør det lett å klippe litt av gangen.

Hvis du skulle være så uheldig å klippe for langt er det to ting som er viktig;

1) Ikke gjøre mye ut av det, men opptre rolig så hunden ikke blir redd.
2) Stopp blødningen ved å trykke spissen på en slukket fyrstikk mot nerven. Det finnes også et middel som stopper blødningen. Det beste er selvfølgelig å unngå å klippe for mye.

5. Bading av hund
vaskDet er delte meninger om hunder, bading og shampoo. Her må man finne ut hva man selv synes er fornuftig. Oppdretter og veterinær kan også hjelpe til med avgjørelsene, men vær klar over at du sannsynligvis vil få like mange svar som antall mennesker du spør.

Valg av shampoo: De fleste foretrekker å bruke spesialshampoo (hundeshampoo), mens andre foretrekker mild babyshampoo. Ytterligere noen bruker naturlig grønnsåpe.

Hvor ofte:
Hvor ofte man bader hunden er avhengig av pelstype og hva man foretrekker selv. Noen hunder blir aldri badet, mens andre blir badet så ofte som en gang i måneden. De fleste hunder ligger imellom der ett sted. For hunder med normal kort/halvkort pels er det ikke nødvendig å bade oftere enn noen få ganger i året, og da som regel i forbindelse med at hunden røyter eller lukter vondt. Et argument for å bade hunden innimellom er pga forurensning fra lufta i form av blystøv, salt fra veier og annen skadelig forurensning som setter seg i pelsen.

Bading av valper:
Når det gjelder valper så er det vel egentlig ingen grunn til å bade den med såpe de første månedene (med mindre den er møkkete/lukter), men det er lurt å venne valpen til å dusje til senere og da uten bruk av såpe. Prøv å gjøre det sakte men sikkert som med alt annet man skal venne hunden til, da slipper du slåsskamp senere (Det er få hunder som liker dusjen)

6. Pelsstell
Avhengig av pelstype, børste/kam, klipp osv. (kommer senere)

7. Hunden nekter å spise
Når hunden ikke vil spise må man først sjekke om den er frisk. Mangel på matlyst kan være et symptom på sykdom. Hvis du er bekymret for at hunden er for tynn eller har prøvd fremgangsmåtene under, bør du ta kontakt med veterinær. La alltid hunden ha tilgang på friskt vann.

Hvis du er sikker på at hunden bare er matlei eller sær i matveien finnes det flere framgangsmåter for å få hunden til å ville spise maten sin. Noen foretrekker å tilsette noe godt i maten så den smaker bedre, feks kjøtt, saus, kefirmelk osv. Andre prøver å gjøre hunden "glupskere" ved feks hoppe over et måltid slik at hunden blir sulten til neste måltid, gi mindre mengder i en periode slik at hunden fortsatt er litt sulten etter den har spist eller bruke andre hunder slik at hunden får konkurranse om maten.

I alle tilfeller bør hunden ikke ha tilgang på mat hele tiden, da dette kan forårake matleihet eller overvekt. Ha heller et visst antall måtlider pr dag. Valper fra 2-4 måltider pr dag, avhengig av alder og hva den er vant til, mens voksne stort sett får 1-2 måltider pr dag. La maten stå nede i ca 10 minutter og ta den bort hvis hunden ikke er interessert i løpet av den tiden. Gi ingenting å spise før ved neste måltid. Vær også klar over at mye styr rundt måltidene - både bråk i rommet og stress for å få hunden interessert i maten - kan virke negativt. La heller hunden være i fred mens den spiser og ignorer det urørte matfatet hvis hunden nekter å spise.

En siste ting er godbiter; hvis hunden stadig vekk får godbiter utenfor måltidene er det mulig at den rett og slett aldri blir sulten. Da er det lurt å kutte ned på godbitene, og istedet la den spise seg mett på maten sin (det er den som inneholder næringen!).

Løpetid og kjønnsbestemt sykdom hos tisper

Tispens første løpetid inntreffer ett sted mellom 6 og 15 måneders alder. Deretter har tispen løpetid omtrent 2 ganger i året, noen oftere og andre sjeldnere. Visse raser har løpetid en gang i året akkurat som ulver. Hver løpetid varer omtrent tre uker, men varierer fra hund til hund.

Man kan som regel oppdage at tispen er i ferd med å få løpetid ved at det ytre kjønnsorganet begynner å svulme opp og at hun begynner å markere (urinere) oftere på tur. Noen tisper blir gjerne litt hissige mot andre hunder i denne perioden, og kan også bli litt vanskelige å ha med å gjøre.

Det neste som skjer, er at tispen begynner å blø fra kjønnsorganet. Det er store forskjeller på hvor mye blod som kommer ut og det er store forskjeller på hvor flinke tispene er til å slikke opp etter seg. Derfor merker noen nesten ingeting til blødningene, mens andre finner bloddrypp overalt. Blødningene kan vare i omtrent 10 dager, eller fram til tispa 'står', etter dette blir det som regel mindre blødninger og blodet kan få en litt mer brunlig farge. Hvis blødningene blir plagsomme, finnes det spesielle løpetidstruser å få kjøpt i dyreforretninger.

Ved omtrent 10-14 dager begynner tispen å 'stå' og det gjør hun i noen få dager. Hunnens adferd endres nå til å bli mer interessert og velvillig overfor hanner og halen skyves til siden hvis man tar på hunden bakerst på ryggen rett ved haleroten. I denne perioden er hun mest mottakelig for parring, og det er nå ekstra viktig å passe på at hun ikke kommer i kontakt med hannhunder. Hun kan også finne på å stikke av for å finne seg en hannhund selv, så det er best å være på vakt. Når 'stå'-perioden avsluttes, avtar blødningene stadig og det ytre kjønnsorganet går sakte, men sikkert, tilbake til vanlig størrelse igjen.

Tispen bør passes godt på igjennom hele perioden da det er en viss sannsynlighet for at hun kan bli parret også utenfor de dagene hun står. Det er god regel å ikke la henne være alene ute, og å være ekstra forsiktig hvis hun slippes løs på tur. Hun kan få turer og trening som normalt, men ta hensyn til at hunden er opptatt av andre ting enn ellers. Se forøvrig egne punkter for Livmorbetennelse og Innbilt svangerskap.

Sykdom
Alle hunder kan bli syke. Noen raser er mer disponert for enkelte sykdommer enn andre. Noen sykdommer er arvelige og andre ikke. Selv om du her finner informasjon om de mest vanlige sykdommene, bør du kontakte veterinær dersom du tror det er noe galt med hunden din. Det kan være mer alvorlig enn du vet, men ofte er det nok med en liten titt på hunden og behandling etter veterinærens anbefaling.

Innbilt svangerskap
ALLE tisper gjennomgår i virkeligheten en pseudograviditet(falsk drektighet, innbilt svangerskap) etter løpetiden. Enkelte får imidlertid kraftigere symptomer enn andre. Noen får en ganske stor melkeproduksjon, kan få økt bukomfang og økt appetitt. Enkelte viser tegn på fødsel med rastløshet, redebygging(graving), opphørt matlyst, oppkast og adopsjon av gjenstander("valper") 5-10 uker etter avsluttet brunst.

Hvorfor får tispene innbilt svangerskap ?
Årsaken er at hormonnivåene hos en tispe i tiden etter eggløsning er omtrent de samme uansett om tispa er drektig eller ikke. Det vil alltid skje en viss vekst av juret i denne tiden. Hos ulven i vill tilstand har dette i sin helt klare funksjon. Løpetiden hos ulven er synkronisert på samme måte som vi ser i en flokk med tisper som lever sammen. Hos ulven er det imidlertid bare ledertispa som parer seg og føder valper. Dersom noe skulle tilstøte ledertispa, vil valpene ikke kunne overleve- med mindre noen andre kan ta seg av dem. I og med at andre tisper i flokken har en utvikling av juret og mulighet for melkeproduksjon på samme tid, kan en av disse ta seg av valpene dersom uhellet skulle være ute. På denne måten vil valpekullet - som er flokkens tilvekst - kunne overleve selv om moren skulle falle i fra.

Kan innbilt svangerskap behandles ?
Det finnes medisiner som hemmer utskillelsen av prolaktin - det hormonet som fremmer melkeproduksjonen. Melkeproduksjonen vil opphøre etter 6-8 dagers behandling. Preparatet heter Galastop Vet. Og kan fåes på resept hos veterinæren. Men husk at innbilt drektighet er en naturlig del av tispas seksualsyklus. Ofte kan dette være et større problem for eieren enn for tispa. At tispa kan grave mer en vanlig, juret vokser og matlysten tiltar, er ingen sykdom. Behandlingen bør kun foretas dersom innbilt drektighet virkelig også er et problem for hunden, spesielt ved stor melkeproduksjon. (Sakset ut fra boken Genetikk, avl og oppdrett, NKK).

Obs! Det forskes nå på om medikamentene som gis i forbindelse med innbilt svangerskap kan gi sterilitet, da det kan synes å være en viss sammenkomst her.

Livmorbetennelse
Livmorbetennelse opptrer som regel hos aldrende tisper et par uker etter løpetid, og man mener også at det er en sammenheng mellom livmorbetennelse og hormonsprøyter som gis for å forhindre løpetid eller drektighet etter tyvparring. Symptomene er kraftig tørste, forstørret buk, utflod, dårlig matlyst og slapphet hos tispen. Har du mistanke om at hunden din kan ha livmorbetennelse, bør du omgående ta hunden med til veterinæren. Denne lidelsen er meget alvorlig!

Livmorbetennelse kan behandles vha av blant annet antibiotika, men i mange tilfeller er eneste mulighet sterilisering. Når hunden først har hatt livmorbetennelse en gang er sannsynligheten for at den skal få det senere, større. Noen eiere foretrekker derfor sterilisering uansett for å unngå livmorbetennelse senere og eldre (svakere). Hundeforsikringen dekker sterilisering i forbindelse med livmorbetennelse.