jaktatferd

© wolfdog.no

 

Jaktatferd og sult

av Runar Næss

Innledning

Det gleder meg å se at flere og flere hundefolk stadig oftere påpeker at jaktatferd ikke er motivert av sult. Dette har tidligere dessverre vært en utbredt misforståelse. Jaktatferd er ikke motivert av sult - spiseatferd er i beste fall motvert av sult, men det er ikke bestandig det heller er tilfelle.

Evolusjon.

Rovdyr er alltid sultne enten magesekken er full eller ikke. Dette er et naturlig overlevelsesinstinkt, men har ikke så mye praktisk nytte for dagens hunder med mindre vi hundeeiere vet å dra fordel av det.

For bedre å forstå bakgrunnen for dette må vi se tilbake til hundens opphav - ulven. Ulven er en predator (rovdyr) som gjennom 4 - 5 millioner år utviklet seg til å bli en god jeger, men byttedyr som blir jaktet på av rovdyr danner raskt ulike typer motatferd og blir på den måten tilsvarende vanskeliger å fange - i takt med at ulven blir flinkere å jakte. Slik opprettholdes en balanse i rovdyr/byttedyr-forholdet som begge evolusjonsmessig kommer styrket ut av.

Det er ikke lett for ulv å fange et byttedyr - og statistikken viser at ulven bare lykkes i en brøkdel av alle sine jaktforsøk. Noen ganger i 1 av 10 forsøk, andre ganger for eksempel bare i 1 av 30 avhengig av omstendighetene. En ulv som ikke starter å jakte før den blir sulten vil aldri overleve i naturen og sulte i hjel. Derfor har det hos ulv vært selektert i millioner av år for en sterk predatorisk respons, uavhengig av sult. Alle dyr spiser, men alle dyr er ikke rovdyr. Spiseatferd er følgelig ikke en predatorisk atferd. Sult har ingen ting med saken å gjøre! Overlevelse derimot, har alt med saken å gjøre.

Se bare på oss mennesker når det blir varslet katastastrofer som flom, jordskjelv, strømbrudd eller krig? Vi hamstrer mat og tømmer hyllene på supermarkedet. På grunn av en plutselig, enorm og ukontrollerbar sult? Selvfølgelig ikke! Dette har ingen ting med sult eller sultfølelse å gjøre - det er vårt nedarvede instinkt for å overleve som slår inn. Vi vet vi trenger mat for å overleve - følgelig starter vi "jakten" med en gang vi føler en mulig krise kan ramme oss før det blir for sent og vi risikerer å sulte i hjel. Likegyldig hvor irrasjonelt dette måtte være i øyeblikket.

I ulvens verden er det alltid en "trussel om krise" og en kamp for å overleve. De er alltid klar for å "hamstre" mat ved å jakte på alt de kommer over. De er genetisk programmert til å gjøre dette gjennom millioner av år med selektiv avl. De som ikke utviklet en predatorisk respons som er langt sterkere enn det som skal til for å skaffe neste måltid overlevde ikke. Dødeligheten hos ulv er i dag hele 50% det første leveåret - og gjennomsnittlig levealder bare 4.5 år for de ulvene som er så heldige (dyktige) og overleve sine to første leveår. Med en potensiell levealder på 14 - 17 år (for eksempel i fangenskap), sier det seg selv at å være ulv i naturen er som konstant å leve i en krigssone. Det er et tøft liv å være ulv!

Predatorisk atferd har utviklet seg fra behov for langsiktig overlevelse og ikke bare for å skaffe neste måltid. Dette er genetisk "programmert" hos alle rovdyr og er det som gjør dem til rovdyr!. Vi kan fôre et rovdyr i en dyrepark (eller på en søppelfylling) så den aldri behøver å jakte eller drepe i hele sitt liv. Vil konstant tilgang på mat fjerne predatorisk atferd? Nei. Vi forandrer ikke tusenårige genetiske disposisjoner ved å skifte fôringsregime, selv om muligheten for dette nå forskes intenst på ved laboratorier i USA.

Bruk av jaktatferd i hundetrening

I tusenvis av år har mennesker gjenom selektiv avl forsøkt å avle bort predatorisk atferd hos hund (som for eksempel vokterhunder) uten å lykkes. Alle hunder er fremdeles rovdyr - om enn i modifisert versjon og med varierende intensitet. Heldigvis!

For oss hundeeiere betyr dette at en hund ikke behøver å være sulten for å lete etter eller "fange" mat. Overlevelsesinstinktet forteller de fleste hunder at de skal fange mat hele tiden, så ofte som de kan. Det gjør at vi nærmest alltid kan bruke mat som belønning, uavhengig om hunden er sulten eller ikke. Spesiell søksbelønning, der hunden må finne godbiten selv, er helt og holdent en stimulering av jakt- og overlevelsesinstinktet - og for mange hunder den beste belønningen i verden. Jo sterkere jaktinstinkt en hund har, jo mer vil matsøk være egnet som belønning, nærmest upåvirket av om hunden nylig har spist eller ikke. Jeg skriver "nærmest upåvirket" fordi en større mengde mat i magesekken vil påvirke blodsukker, hormoner og blodgjennomstømming til muskulaturen og andre biologiske funksjoner som igjen kan innvirke på arbeidsevne. Dette gjelder dog bare en relativ kort periode etter større matinntak.

En hund med lite jaktinstinkt og sterk flokkfølelse, typisk for vokterhundraser, vil kanskje være bedre tjent med en belønning i form av sosiale aktiviteter som fysisk berøring (kos), rolig kamplek eller samvær med andre hunder. Jaktinstinkt er på ingen måte utelukkende representert hos tradisjonelle jakthunder. Gjeterhunder er en av de rasene som kanskje har sterkest jaktinstinkt av alle hundetyper (må ikke forveksles med vokterhunder, som har nærmest motsatte egenskaper), men atferden er hos disse kraftig modifisert. En gjeterhund arbeider med øynene, kroppsspråket og i noen tilfeller bittet i en konstant veksling mellom snikjakt og angrep, eller såkalt "rush" atferd.

Jaktsekvens, motivasjon og energi (FE)

Jaktatferd består av en mengde ulike momenter - og hvert av disse har til felles at de alle er motivert av samme mål - overlevelse! Hvert moment har også sin egen energikilde, på engelsk kalt Action Spesific Energy (ASE). Jeg har på norsk valgt å alle det Formålsrettet Energi (FE). Formålsrettet Energi er den mengde energi som er øremerket en bestemt atferd for å gjennomføre denne atferden over en viss tid. Ulike atferder har ulik mengde og type energi. Å utføre grovsøk i 15 - 16 timer trenger en stor mengde energi, men av lav intensitet. det er m a o lett å avbryte atferden, enten ved eget valg eller ved at noe i miljøet avbryter den. Avlivning derimot trenger liten mengde energi (volum) siden atferden utføres i mye mindre omfang, men til gjengjeld har den ekstremt høy intensitet. Intensiteten er her så krafig at selv et hovspark fra en elg og tre brukne ribbein - eller å tømme et brannslokningsapparat i ansiktet på dyret ikke stopper atferden. Det er en slik intensiv atferd vi normalt ikke ønsker å se hos hunder. Overdreven stimulering av denne typen energi i form av angrep- og avlivningslek er således ikke det lureste man kan gjøre for å få en rolig, harmonisk, kontrollerbar og trygg hund. Dette er ekstra viktig å tenke på i valpeperioden, der slik påvirkning har størst effekt.

Predatorisk atferd kan ikke fjernes, men vi kan minske eller forsterke den tilknyttede energien - og heve eller senke terskelen for at atferden skal utløses. I pregningsperioden er det derfor viktig å være oppmerksom på hvilke energikilder og atferder vi stimulerer og utvikler. Det er da grunnlaget blir lagt for det som siden blir en fast mengde formålsrettet energi (FE). Overdimensjonert energi i en eller flere deler av jaktatferden kan innebære en betydelig stressfaktor som gjør hunden lite mottakelig for læring, uberegnelig (lav terskel) i forhold til predatoriske angrep og/eller produsere repeterende tvangshandlinger (Obsessive Cumpulsive Behavior (OCB)) - det vi hos hunder ofte kaller stereotyp atferd.

For mange hunderaser er overdreven pinne/ballkasting et stadig tilbakevendende problem. Især gjeterhunder (inkludert Schäferhund) har ofte sterk motivasjon og enorm energi for å søke etter, angripe - og noen ganger "avlive" pinner, ball, lekedyr og alt annet som kan tjene som byttesurrogat. Denne atferden bør på ingen måte oppmuntres. Derimot kan søksarbeid med fordel stimuleres hos de fleste hunder. Det kan flytte noe av energien fra problemfylte atferder med høy intensitet til tryggere og mer håndterlig atferd med lavere intensitet.

En ofte neglisjert atferd med masse ubrukt energi (FE) er spiseatferd. Ulv bruker kanskje tre timer pr døgn til spising når mat er tilgjengelig mens en hund bruker muligens tre minutter! Men energien (PE) er ikke redusert tilsvarende. Det er altså atferdsmessig ønskelig fra hundens side å bruke mer tid/energi på spiseatferd enn det som er tilfelle for de fleste hunder i dag. Du har sikkert sett hunder som selv tar initiativet til å utvide sin spiseatferd. De finner gjerne et gammelt bein eller lignende og legger seg ned med det - rett etter at de har spist. Gi derfor hunden matrelaterte oppgaver som en del av fôringsregimet og helst umiddelbart etter at den har tømt matskålen - da der nemlig spise/tyggeatferd allerede utløst og i "fri flyt". Det er selvfølgelig ikke snakk om stor fysisk aktivitet, men oppgaver som tyggebein, rå margbein, "Buster Cube", "Kongball" fylt med leverpostei og fôr, rolig fôrsøk ute eller inne tilpasset hver enkelt hund.

Selvforsterkende atferd

Hvert moment av jakten har sine egne stimuli, eller "triggere" på godt norsk. Disse stimuli eller utløsere for atferd kan være ytre stimuli som bevegelse, lyd eller lukt, men de kan også være en indre motivasjon. Det å få mulighet til å gå inn i neste stadiet av jaktatferd er i seg selv belønning for det foregående stadiet - og hvert moment blir således en forsterker for det neste. Det er hva vi kaller en selvforsterkende atferd.

Jeg presenterer her en forenklet utgave av Dr. L. David Mechs originale inndeling av jaktsekvensen og de ulike momentene, fra 1970.

  • Grovsøk (snuten i været, overvær)
  • Finsøk (snuten i bakken, spor)
  • Snikjakt (blikk-kontakt med byttet)
  • Rush/Angrep ( løper mot byttet med blikk-kontakt)
  • Avlivning (fysisk kontakt med byttet)
  • Spise (primærfunksjon, nødvendig for overlevelse)
Siden ulven bare lykkes - la oss for letthets skyld si - i 1 av 20 jaktforsøk så gir det seg selv at den må ha vesentlig større mengde energi for å utføre grovsøk og finsøk enn både avlivning og spising. Den må i dette eksemplet rent matematisk ha 20 ganger så mye energi (FE) til å gjøre grovsøk som å spise, dersom den bare får spise for hvert 20. påbegynt jaktforsøk. Når ulven endelig er mett og hele byttet er fortært så nær som mageinnhold og kraniet /skjelettet, vil energien bygge seg opp igjen og hele prosessen starter på nytt.

Jaktsekvensen kan ta fra noen timer til flere dager - oppholdet mellom hver jaktsekvens likeså. Typisk jaktstatistikk for en av ulvens naturlige byttedyr kan da for eksempel se slik ut:

  • 20 stk grovsøk - hvorav 5 stk byttedyr aldri blir lokalisert.
  • 15 stk finsøk - hvorav 4 stk aldri blir sett
  • 11 stk snikjakter - hvorav 4 stk klarer å stikke av
  • 7 stk rush/angrep - hvorav 3 stk stikker av og 3 stk klarer å forsvare seg
  • 1 stk avlivning - (den som ikker var rask eller smart nok)
  • 1 stk spise - sulten? Nam-nam!

Det er en oppfatning hos flere at ulven får i seg gress og planter gjennom mageinnholdet til byttedyrene og at vi derfor bør gi hundene våre grøntfôr, men er det noe som nesten alltid ligger igjen og ikke blir spist av ulv, så er det mageinnholdet. Den tynne mageekken blir gjerne fortært mens innholdet ligger igjen. Om vinteren er det som en grønn, frossen fotball i snøen. Det hender riktig nok man finner rester av bær og planter i ulvemøkk, men det er svinnende lite (2% eller mindre) og ikke særlig konsekvent. Ulv og hund har alltid vært kjøttetere. Meg bekjent har det aldri vært avlet på egenskaper som planteeter hos noen hunderase.

Ulv i saueflokk.

Riktignok er ikke sau vanlig diett for ulv - og ulven konsumerer sjelden mer enn ca 30% av en sau, mot minst 70% av sine normale byttedyr. Sauen oppfører seg heller ikke som et typisk byttedyr for ulv. Når sau allikevel påtreffes raser ulven gjennom hele sin jaktsekvens i lynfart, uten at nevneverdi energi blir brukt og setter 42 tenner i den første sauen, Fra grovsøk til avlivning på 10 sekunder, mot normalt kanskje 2 - 3 dager. Kanskje spiser den sauen, kanskje ikke. Det avhenger helt av om det finnes motivasjon for å spise (sult). Er motivasjonen for spiseatferd ikke tilstede, d v s at ulven er mett går den videre i sitt naturlige jaktmønster - og det er å begynne på nytt.

Ulven snur seg rundt og ser en ny sau. Motivasjonen for å spise er nå borte, men energikildene for angrep og avlivning er fortsatt fulle. Så et nytt angrep og ny avlivning blir utført. Slik fortsetter det til energien for avlivning er tom. Men energien for angrep er mye større en for både spise og avlive så ulven fortsetter uten å avlive. Så er endelig energien for angrep også tom og ulven rusler avgårde, glad og fornøyd etter å ha fått utøvet sin mest instinktive og naturlige atferd - jaktatferd. Kanskje legger den seg på en kolle og observerer sauene til den formålsrettede energien (FE) for snikjakt er tilfredsstilt og denne også kan "nullstilles".

For de som har katt kan nevnes at det er nøyaktig samme funksjon som gjør at katten fanger mus (eller fugl) og ikke "gidder" avlive den, men bare leker eller slipper byttet på kjøkkengulvet - til mors store fornøyelse. Katten har da oppbrukt FE for å spise og avlive musa, men fortsatt masse energi til å søke. utføre snikjakt og angripe. Byttet har større verdi for katten som objekt for nye angrep, slik at energikilden for snikjakt og angrep også kan bli tømt. Først da er katten tilfreds og kan legge seg på trappa etter endt arbeidsdag. Nå kan musa pile avgårde uten at katten løfter et øye, inntil energikildene er ladet opp på ny og det hele starter fra utgangspunktet igjen.

Aggresjon og predatorisk atferd

I gamle dager kunne vi se begrepet "predatorisk aggresjon" brukt om jaktatferd. Dette er heldigvis forsvunnet siden vi nå vet at predatorisk atferd ikke inneholder aggresjon. Aggresjon er utelukkende en sosial atferd og har ingen ting med å skaffe mat å gjøre. En ulv er ikke sint på byttet sitt!! Dette er både atferdsmessig og biologisk godt dokumentert ved at totalt ulike nerveceller og hormoner er i bruk under jakt og aggresjon. Ulv dreper ikke fordi den er aggressiv eller har negative følelser mot byttet. Det er like ulogisk som at du var sint på hamburgeren du spiser på Burger King.

Det er svært viktig for oss hundeeiere å kunne skille mellom jaktatferd og aggresjon. En stor kilde til biteulykker mellom for eksempel barn og hund er nettopp at vi vurderer en hund som helt ufarlig fordi den har høy terskel for aggresjon og er sosialt fredsommelig, men glemmer å vurdere muligheten for et predatorisk angrep. Hvis et slikt angrep forekommer stiller vi oss ofte uforstående tilhvordan det kunne skje siden hunden aldri tidligere har vist aggresjon. Det gjorde den heller ikke nå heller. I et predatorisk angrep vises ingen trusler og det gis ingen forvarsel. Det ville være dårlig taktikk å advare et potensielt bytte på forhånd, ikke sant?

Sammendrag

Jakt er ikke motivert av sult men har sin egen medfødte motivasjon basert på overlevelse. Selv om både spising og jakt har overlevelse som felles mål, så er den ene motivert av sult fra dag-til-dag, mens den andre er konstant og motivert av primærinstinkt nummer én - overlevelse.

Hvert enkelt moment i jakten har sin egen formålsrettet energi (FE) og sine egne "triggere". Energikildene er uavhengig av hverandre og kan bare tømmes ved at den tilknyttede atferden blir utført i tilstrekkelig grad. Hvis jaktatferd var én (1) og kun én (1) energikilde fra start til slutt ville vi ikke kunne avlet fram de ulike grader og variasjoner av jaktatferd vi har hos hunder i dag, men vi måtte velge mellom jaktatferd - eller ikke jaktatferd. Hver "trigger" kan utløse den påfølgende atferen på hvilket som helst tidspunkt, uavhengig av øvrige momenter i jaktsekvensen. Et jaktmoment kan ha flere "triggere". Terskelen for at de ulike "triggere"skal utløse en jaktatferd vil både variere fra rase til rase og mellom individer av samme avstamning.

Jaktatferd inneholder ikke aggresjon. Et hvert rovdyr inkludert hund kan ta liv av et bytte og gå videre som om ingen ting var hendt. Om din hund tar livet av en katt så har du ikke en aggressiv hund. Om den derimot knurrer og/eller biter mot andre hunder eller mennesker, da har du en hund som utviser én eller flere former for aggresjon.


Referanser:

L. David Mech: "The Wolf - The ecology and behavior of an Endangered Species".
University of Minnesota press 1970. ISBN: 0-8166-1026-6

J. P. Scott:& J. L. Fuller: " Genetics and the Social Behavior of the Dog".
The University of Chigago Press, 1966. ISBN: 0-226-74388-1

J. J. Halfpenny & D. Thompson: " Discovering Yellowstone Wolves".
A Naturalist's World, Montana, USA 1966.

Steven Budiansky: "The Truth About Dogs".
Weinfield, ISBN. 0297646508

M. W. Fox (Editor): "The Wild Canids. Their Systematics, Behavioral Ecology and Evolution". Van Nostrand Reinhold Co, New York 1975

Dr. Erich Klinghammer: "Applied Ethology, Basic principles of Ethology and Psychology".
Wolf Park, North Armerican Wildlife Park Foundation, Indiana, 47920, USA. 1992

Monty Sloan: Article: "Of Wolves, Wolf hybrids and Children"
Wolf Park, North Armerican Wildlife Park Foundation, Indiana, 47920, USA. 1992